Ferietid!

Jeg har spart sommerferien min helt til nå! 

Denne søndagsturen kunne turen legges til Vassfaret med god samvittighet, etter at jeg hadde besøkt mamma på fredag og stilt opp med rokken for Flå Husflidslag på SagaGulsvik på lørdag 

Jeg parkerte nede ved Strøen og så gikk vi fornøyde oppover «smile-stien».

4 km til Slapiggen står det på skiltet, men jeg har vondt for å tru det er så langt?

Det ble ei ørliten fotopause og mimrestund, på denne fine plassen. Der har vi kvilt mange ganger med Småtassene, og med Tassen og Nalle i sin tid.

Jeg måtte snu meg og se meg tilbake, da jeg fikk følelsen av at de satt der fremdeles…

Noen ganger er det faktisk litt vemodig å gå de samme turene, på disse fine stiene, der så mange minner dukker opp.

Nå var det Tølle som styrte tempoet, og han kjenner denne stien godt, han også. 

Rett til topps bar det, 1032 moh

Det har regna litt de siste dagene, og oppe på toppen av Slakollen var det regnvann å finne

Jeg sjekka den gamle cachen jeg la ut her for 10 år siden. Den var tørr og fin, men har ikke hatt besøk på fem år! Det er jo litt stusselig, men nå til dags er nok Stolpejakten viktigere. En enslig cache langt til skogs er ikke nok til å dra cachere ut på tur engang.

Slakollen er ikke en av toppene på Fjelltoppjakten heller.

Vel vel, de går glipp av denne fantastiske utsikten!

Vi greide å ta en selfie også, før vi blåste av gårde 😅

Minner….. dette er liksom toppen til Nalle, det 

Jeg kan ha sommerferie aldri så mye, men det er ikke til å komme fra, at høsten nærmer seg. 

Fine farger her oppe

Utsikten mot Slafjell var forlokkende. Jeg må dit seinere i høst.

Men nå var det godt å komme ned til den folketomme Slasetra 

Kun ikledd shorts og tynn ulltrøye hadde jeg ikke mye vern mot vinden, men her var det varmt og lunt

Ps. Det er noen skriblerier i stein her også

Den kortreiste nista ble på en måte ganske langreist. Måltidet smakte fortreffelig, akkompagnert av stemningsfull taffelmusikk - sauebjeller.

Musikantene hadde søkt ly i båten under fjøset.

Jeg ville ikke uroe dem mer enn nødvendig, så vi rusla forsiktig forbi 

Den store vollen er frodig, på godt og vondt. Den gror til med mer og mer lauvkratt for hvert år som går, sjøl om sauene beiter der.

Det er så grønt og fint mellom krokete bjørkestammer. 

Findus hadde det ikke travelt med å gå nedover igjen, han. Vi bruker jo å ta en stopp her, for å nyte utsikten før vi går ned i skogen, og slik blei det denne gangen også.

Det ble mange pauser med blåbær-spising.

Bæra var nok ualminnelig gode her, for de har vanligvis lagt sin elsk på krekling, disse gutta mine.

Det skal ikke mye til for å smake bedre enn krekling, mener nå jeg, men det må de finne ut av sjøl 

Det var like vått som alltid i Vassfaret, sjøl om det har vært en skrekkelig tørr sommer

Vollen på Nedre Slasetra burde vært slått for lenge siden, det er nesten umulig å ta seg fram der. Litt rart at det ikke blir slått, da hadde den gamle blomsterenga dukka opp igjen ganske fort, tror jeg.

Blir plassen brukt, mon tru? Det ser nesten ikke slik ut, enda så fint som det er her.

Vi kunne gladelig flytta inn her, vi!

Jeg fylte flaska med iskaldt vann fra det vesle oppkomme bak seterbua, før vi fortsatte nedover.

 

Denne blåmerka T-stien, er nok den aller fineste stien mellom Strøen og Slasetra 

 

Det ligger også mange gode minner langsetter den

Her f.eks., her dukker alltid Tassen ❤️ opp

Brått er vi nede ved Strøen igjen.

Det har kommet opp skilt her nede også nå, det hadde jeg ikke sett før.

Vi fikk oss en veldig koselig søndagstur, mens Bjørn gjorde nytte for seg på Orrebu og lempa vinterveden inn i uthuset.

Jeg har som sagt ferie nå 😅

Kanskje jeg får tid til å skrive litt om turene til Veslefjell, Storrustefjell og til Gråfjell etter hvert også. 

I dag er planen å gå en tur til Høgevarde.