Søndag opprant med det fineste vær en kan drømme om! Bare litt synd det kom en dag for seint -
Noen hadde allerede reist da vi møttes for å ta gruppebilde, men den harde kjerne stilte lydig opp på lang, lang rekke
Noen gikk fort og noen sakte
Og noen lundehunder satte Lundebremsen på da de forsto det nærma seg avreise
Månvegen. Petter og jeg hadde andre planer. Det skulle jo bare mangle at vi ikke skulle unne oss enda en fjelltur, når sola skinte og vi var turister.
Etter en km eller to eller tre, nærma vi oss stistart
Vi var glad det var lite vann Vasstulvatnet ellers hadde antagelig ikke turen blitt lengre.
Her var det en topp som utpekte seg. Jeg var ikke sikker på dagsformen til Nilsen, men han fortjente jo absolutt å komme seg opp på en fjelltopp
Hm. Jeg vet ikke hva han tenkte, men jeg tror han telte km og minutter, og ble enig med seg sjøl om at det kanskje kunne gjennomføres med passe harde fraspark
Så vi satte kurs rett fram og opp.
Det var flatt og fint, i begynnelsen ihvertfall, det var nesten som det han var vant til fra flatlandet
Da motbakkene nærma seg, la vi innpå litt niste, og etterpå gikk det greit å komme seg opp noen 100
høydemeter i ett jafs…
Jeg, turoperatør Natten, bestemte at vi skulle ta til venstre i ett stikryss. Utifra min kartkompetanse var det den slakkeste vei til toppen. Litt lengre, men det sa jeg klokelig ikke noe om
Gutta poserte villig på den første varden med litt størrelse på
De var ganske høge på pæra da vi nådde neste stikryss også
Fargene ble fineres og finere, og det fikk oss til å mimre over vassfarturene våre i hine gårde dager
Utsikta ned i Uvdal var det heller ingenting å si på
Men det var varmt! Veldig varmt for en liten skrott! Frasparkene var ikke lenger like freske og farten måtte nedjusteres en god del
Da vi runda fjellet hadde vi forventa en svalende vind, men dengang ei
Men stien svingte i hvert fall, og det var betryggende.
…for nå hadde Nilsen sakka bakut og begynt å tvile på mine lederegenskaper
Jeg beroliga ham med at det bare var anslagsvis 100 m igjen før han kunne erobre fjelltoppen
Høghovda
Petter og co - 1302 moh
Da gjorde det seg med en matbit igjen og en liten beinstrekk
Findus måtte beundre utsikten som seg hør og bør for en Lundehund.
Men klokka hadde nå blitt nærmere 14.30 og det var virkelig på tide å gå strake vegen ned igjen
Petter tok seg tid til å beundre fjell og farger, han også. Jeg tror ikke han vil glemme denne fjellturen med det første!
Nedstigningen blei ikke fullt så enkel som jeg hadde trodd, for stien blei stadig borte
Småtassene spratt opp på alle slags utkikksposter, og slik gjorde de nytte for seg etter beste evne.
Men noen ganger måtte vi virkelig klø oss i hodet 😅
Vi kjente oss igjen da vi omsider kom innpå stien vi hadde gått opp, og jeg kunne trekke ett lettelsens sukk i det stille…
Det går som regel fortere å gå tilbake på en kjent sti
Etter hvert begynte tilogmed Tølle å gå bakerst helt frivillig.
Og Findus tok seg en kvil rett som det var.
Det var helt greit å få grus under skoa igjen, og vite at det ikke var så langt igjen.
Men du og du for en morsom tur det hadde vært, på tross av litt tidsnød!
Herr Nilsen hadde fire timers biltur før han kunne parkere i garasjen. Vi hadde bare 1,5 t hjem fra Uvdal, så vi unnet oss en stopp og stille stund ved Buvatn i Nes før sola gikk ned for dagen.
Takk for ei fantastisk Lundehundhelg.
Den kunne vi leve lenge på!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar