Ferien er over, men jeg har hatt to fridager denne uka, onsdag og søndag – og de har jeg utnytta maksimalt
Etter jobb på tirsdag, kjørte jeg rett til Valdres.
I blomsterenga på Maristua “satt” Milli, Tjorven og Gry og venta på oss
Den godeste Milli, hadde stelt seg til med løpetid, og gutta var henrykte
Men Milli viste ingen nåde og de måtte pent nøye seg med blomsterduft, uansett hvordan de bar seg åt.
Heldigvis, Tjorven var i sitt vanlige, strålende, gode humør
Det var Gry også, det!
Dagen derpå la vi ut på oppdagelsesferd. Jeg hadde sett meg ut en cache, nemlig – og den var ikke så veldig langt fra hytta!
Men det krydde av mugglere på Ålfjell
Gry var henrykt over å finne ett fjell i gangavstand, og jeg var fornøyd med cachen.
Det var en fantastisk utsikt innover mot Jotunheimen.
Det lå ingen gjestebok i postkassa, men damene tar sikkert turen opp hit igjen så fort de får anledning, tenker jeg. Det var en fin tur!
Nalle oppførte seg som en skikkelig gentleman. Derfor er det nesten ingen bilder av ham denne gangen. Han rusla bak da vi gikk tur -
- og han venta tålmodig på at Dronninga skulle si JA.
Onsdagskvelden dro vi heim til Hallingdal, og tre arbeidsdager fulgte. Og regn og stusselig vær. Men jeg var glad og veldig fornøyd likevel.
Det hadde seg nemlig slik…
Angorakaniner blir rolige når klippetida nærmer seg. De plages i varmen, og den lange ulla hemmer naturlig nok bevegelsene en del. Det eneste de bruker tida til, er å stelle seg så godt de kan. Ullf var klippeklar den 23. juni, og han så helt fin ut, han – derfor tenkte jeg å utsette klippen litt pga ferien. Men da jeg løfta ham opp, oppdaga jeg at det hang fast avføring under magen, og det lukta slettes ikke godt.
Og fyttikatta – da jeg begynte å fjerne det – så jeg små, kvite, ekle larver i dritten!
Jeg tok med meg Ullf innpå badet, fyllte opp håndvasken med lunka grønnsåpevann, og vaska og masserte til all skitten løsna. Snille Ullf lå helt rolig. Jeg klipte bort ulla bak, og tørka ham godt før jeg satte han inn i buret igjen. Det var det ekleste jeg noensinne hadde sett, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre.
To dager seinere, hadde han avføring under magen igjen – og jeg gjentok “behandlingen” Denne gangen så jeg ingen larver, men jeg vaska ham godt. Kvelden før jeg dro til Valdres, klippte jeg resten av ulla hans, og da følte jeg meg ganske trygg på at det ikke ville feste seg mere avføring bak der, nå som han var kortklipt og lett på foten.
Da jeg fortalte dette til Gry – blei ho skikkelig forferda. Fluemark er det absolutt værste man kan få på dyra, og det er nesten umulig å bli kvitt! De hadde opplevd det på sau noen ganger, og ho beskreiv det hele med stoooor innlevelse og vemmelse – slik som bare Gry kan.
Det første jeg gjorde da jeg kom heim fra Valdres – var selvfølgelig å sjekke Ullf. Faren var slettes ikke avblåst – fluelarvene kan gå inn i kroppen og spise vertsdyret levende. Det kalles myiasis… Jeg leste om det på nett, (myiasis på kaniner) og fikk fullstendig hetta, men Ullfemann så tilsynelatende helt fin ut, og han var tydelig glad for å se meg!
Kaniner skal IKKE bades, de kan dø av skrekk – sto det å lese – men det var nok det som gjorde underverker på den snille, tålmodige, gromgutten min. Jeg tror nemlig ganske sikkert, at Ullf kan erklæres som frisk !
Klippen ble gjort i hui og hast, men Ullf har draget på Angolina likevel. Og den vesle kaninkroppen så ut til å fungere akkurat som den skulle, i møte med det motsatte kjønn
Ja, jeg passa på, for en ny unge var jo allerede bestilt - fra Lise på Jevnaker!
Da søndagen kom, dro Tassen og jeg nedover for å hente Lille.
Her er Lille – den nye Anina – som ser ut som en liten hissigpropp!
Da ho blei klipt av Lises erfarne hender, lå ho helt stille.
Jeg fikk med babyulla heim – den er fin å tove av.
Men, jeg fikk jammen med meg enda en kanin også!
Da vi kom til Flå, kunne Tassen stolt vise fram hva vi hadde med oss fra “by’n”
Theodor, som er en stor og rolig angora-gutt.
Og Lille, som viste seg å være ei omgjengelig frøken, ho også!
Da vi omsider kom heim til Bergheim, og kaninene blei plassert i hvert sitt bur, la vi ut på tur, Nalle, Tassen og jeg. Kløvene blei fylt opp med blåbærkvister og rogn – masse snadder til verdens søteste angorakaniner.
To bikkjer og seks kaniner - nå har jeg så jeg greier meg
