I går pakka jeg sekken før vi gikk opp til Utsikten. Vi skulle liksom kose oss litt ekstra i finværet.
Tølle og Findus fikk gå løse ei liten stund, sjøl om det ser ut til å være mange rådyr, elg og hjort som holder til i Bergheimkroken nå.
De går ikke langt fra meg, når de vet jeg har noe godt i sekken.
Kakaoen fikk jeg ha i fred, men eplet fikk de mange smakebiter av
De fikk ha istappene i fred for meg.
Det ble ikke ordentlig sol i løpet av formiddagen, men jeg dro på jobb med god samvittighet denne tirsdagen.
Det var nesten to uker siden jeg hadde vært på jobb.
Forrige tirsdag våkna vi i senga mi på Orrebu. Jeg hadde ikke sovet mer enn sånn passe.
Det ble litt trangt om plassen med to lundehunder under dyna,
Etter en liten tissetur rett utafor døra, og ett ilegg i ovnen - kraup vi likevel under dyna igjen ei stund.
Det er lov det, og kan trygt anbefales egentlig 😉
De kan ikke vente på frokosten hele dagen, da. Det finns ei grense!
Rokken sto urørt, tilogmed strikkepinnene var umedgjørlige - jeg innså fort at det beste ville være å komme seg ut på tur så fort vi hadde spist.
Det var ett merkelig lys denne dagen.
Det var liksom ikke noe lys!
Trærne sto som tause tilskuere og hang med hodet, og det kom ingen heiarop eller noe, da vi fór forbi.
Vi forventa liksom ett eller annet fra dem, men de bare sto der som noen mumier!
Jeg ble gledelig overraska da løypemaskinen kom kjørende i mot oss.
Da ble jeg langt mer optimistisk med tanke på å gå Silkevassrunden likevel.
Vi valgte å følge pila og gå i «riktig retning»
Lyset var som sagt så flatt, at vi hadde problemer med å se løypa!
Men nå var det ihvertfall spor å følge 👍🏼
At sporet er satt til den 14.november, må være rekord-tidlig.
Noen steder slo myrvann gjennom, men det var virkelig ikke anna å vente.
Landskapet fremsto nærmest som en tåkete, litt uklar drøm
men joda - snøen var ekte!
Vinterens første skitur ble helt spesiell, og da vi kom tilbake til Orrebu var det godt å slappe av.
Og i løpet av kvelden dukka det jammen fram en liten nisse.
😊
