Den dagen

Den dagen som begynte så bra.

Jeg gjorde reint i hønsehuset, bytta flis og stelte i stand ett "barnerom" til Dattera. Noen dager seinere flytta ho inn i eget reir, og det viste seg at ho lå på ti egg. Så spørs det da, om det kommer ti kyllinger snart?
Gutta boys fikk ikke være med nedpå Reitevollen der jeg tipper gammel flis, for de skal bare spise hønselort - så de sto ved grinda og furta, alle tre.

Så gikk vi runden - Nalle, Tølle, Tassen og Stripa - alle var med 😊

Kaninene fikk saftige kvister å kose seg med, og Nalle fikk legge seg og slappe av etter turen. 
Alt var som normalt.

Jeg har kasta lange blikk oppå åsen nedom Tjyrunatten når jeg kjører forbi campingen på Stavn, og har tenkt mange ganger, at dit opp må jeg.
Nå hadde jeg sjansen.


Været var sånn passelig, men Bjørn blei med oss på turen. Jeg hadde jo skryti av den fine vegen jeg fant oppi lia der i april for 6 år siden...



Nå hadde vi problemer med å finne den, og jeg var på nippet til å gi opp.



Men plutselig åpenbarte vegen seg!



Da var det ingen som tenkte på å snu


- regn og sludd skremte ikke oss som var varme på ryggen!


Tølle var litt i overkant nysgjerrig på de bittesmå bilene nede på rv 7...



Den fint anlagte vegen mot Heiun fortsatte oppover og oppover, men vi svingte av ett stykke åvom høyspenten, for å prøve å komme oss utpå åskammen...


Dyretråkk er en fin ting.
De er spennende å følge, for hjortedyra finner fram overalt.



Det så håpløst ut noen ganger.

men rett som det var, kunne vi se ned på tele-masta.



Utsikten mot Austvoll åpenbarte seg, men vi fortsatte langsomt framover på den kronglete hjortestien

Vi kom fram. 

Det var ett spennende landskap der oppe på åsryggen!

Det må ha vært en skogbrann der for en del år siden, men jeg kan ikke huske å ha hørt om det. Men vi såg tydelige tegn etter brann.



Vi blei sittende ei god stund der oppe. Det var ingenting å si på utsikten, og jeg må legge til - at jeg har begynt å like varm kakao bedre og bedre!
Jeg tror det gikk med ett par kopper mens vi satt der...

Vi fulgte ett anna dyretråkk på tilbakevegen, ihvertfall ei lita stund.

Vi blir nok nødt til å komme oss opp på Tjyrunatten en vakker dag også. Den er spennende fra alle kanter, den spisse toppen i bakgrunnen der.



Men nå måtte vi heimatt. Vi valgte å IKKE ta denne delen av Mastestien, men fortsatte ned den vegen vi kom opp, sjøl om det vart lengre å gå...


Fin skog!


Og fin sti!
Men slutten/begynnelsen var like vanskelig å finne, nå som sist.

De siste km på flatmark, gikk unna på ett blunk.
Det er utvilsomt fint å gå tur i Kolsrud.

Klokka var nesten 21 innen vi kom heim til Nalle.



Nå skulle jeg likevel ønske at vi ikke hadde tatt den turen i Kolsrud, for jeg veit ikke hvor lenge Nalle hadde liggi der i gangen og venta på oss.
 Det gjør så vondt å tenke på.
Han kom ikke og møtte oss i døra, for han greide ikke å reise seg.
 Bakparten lystra ikke. Jeg prøvde å hjelpe ham opp, slik som jeg hadde gjort noen ganger før - men denne gangen nytta det ikke.
Jeg satt med ham på gulvet, mens Tassen satt og så på oss. Han forsto at alt ikke var som det skulle.
Etter ett par timer gikk jeg på kjøkkenet for å lage meg noen brødskiver, og så tenkte jeg å legge meg ved siden av Nalle for natta - for neste dag ville jo alt være bra.
Men Nalle begynte å gråte da jeg gikk. Han var redd. Hørselen hans var veldig dårlig, synet likeså, han var gammel, stiv og støl
- men han skulle slippe å ha vondt og være redd!
Klokka var nærmere 23 da jeg ringte veterinærvakta på Gol, og de sa de ville møte oss der oppe når som helst.
Tassen smatt ut døra, da Bjørn hjalp til med å bære Nalle ut i bilen - så han fikk bli med på turen. Det var sikkert godt for Nalle, at Tassen var med som vanlig. Ihvertfall var de helt stille de 40 min. det tok å kjøre til Gol.
Men gud så mange tanker som raste gjennom hodet på de minuttene...



Veterinæren møtte oss som avtalt, og Nalle fikk innsovningsprøyte i bilen.
Så satt vi der med bakdøra på vidt gap og så ut i mørket, Nalle og jeg. Han pusta fredelig og godt, mens jeg klappa den gode, mjuke pelsen.
Da han hadde sovna, bar vi ham forsiktig inn, og han fikk den siste sprøyta.
Så var det over.



Ett fantastisk hundehjerte slutta å slå noen minutter over midnatt.
Hvil i fred, du min kjæreste Nalle.





Vent på meg.