Himmelen var knallblå, da vi la ut på tur med Inger og Vicky. Og det gjorde ikke dagen verre, da Maya, Timo og Pelle slo følge med oss!
Vi gikk “den lange Geitsund-runden”, og ved benken ville jeg ta gruppebilde…
Legg merke til Nalle. Han er den perfekte fotomodell, han
Nalle la seg i skyggen da vi kom heim, mens småtassene herja i vårsola.
Det er som sagt noe med Tassen og dachser!
Spesielt Pelle….
kjekkasen
Så gikk vi en liten snuserunde til kvelds, og fristelsen blei for stor…
- SITT OG BLI, GUTTER
Deretter fulgte to arbeidsdager. Det går veldig bra med kakadua Nikko, han sjarmerer alle som kommer innom butikken. Vi har ikke hørt han si noen ord, men han skratter og ler, og han vet hva han vil – ha oppmerksomhet og kos nesten hele tida… Vi har fine dager på jobb.
Men helg er nå engang helg, og det er godt når søndagen kommer!
Søndag er fridag, og etter en langsom oppvåkning, tok jeg fatt på både klesvask og gulvvask. Huttetu. Da klokka var to, kasta jeg vaskefilla, fant fram Flå-kartet og smurte niste. Kolsrud neste!
Har alltid så lyst til å finne slike små firkanter som står på kartet – disse prikkene hadde tilogmed navn! Men ingen jeg kjente, visste noe mer om dem. Og det første problemet åpenbarte seg ganske fort – jeg greide ikke å finne den rette stien fra Engi…
Det er bratt her oppunder Tjyrunatten. Og mosa er sleip. Det var viktig å gå forstiktig, og ta småpauser i hver minste snøflekk – spesielt når motløsheten begynte å sige innover oss.
Etter å ha traska oppover og oppover i håp om å krysse stien som burde gå på skrå her ett sted – fikk jeg omsider øye på noe menneskeskapt!
Dermed bar det strake vegen mot det første målet.
En fantastisk utsikt åpenbarte seg!
Det blei mer og mer vinterføre, men snøen bar. Og Tassen var ikke til å snu!
Jeg syns vi hadde gått langt, og jeg hadde nok vært på nippet til å snu noen ganger, men..
“Hva er der mitt øie skuer??”
HEIUN – mine damer og herrer, stedet var ikke stort å skryte av.
Stallen sto litt lengre bort. Den var ikke gammel den heller, men den hadde vært i bruk for lenge siden… Ting tyda på at det hadde vært eldre bebyggelse her en gang i tiden.
Her henger det faktisk noe interessant! En vaier og en slags heisanordning, som sikkert gikk rett ned til Søre Kolsrud. Har sikkert vært en nyttig ting.
Jeg trengte ikke å spørre gutta – de ville videre de også 
Da stien delte seg, tok vi den enkleste vegen – og det var selvfølgelig feil. Etter en liten smak på nista, blei vi enige om å gå ned igjen og fortsette opp den andre stien som var var MYE brattere…
Vi fikk lønn som fortjent 
Det var igrunn ikke stort å se i det hele tatt!
Men vi fant fram, og jeg syns faktisk det er stor stas
Nå gikk det radig nedover. Det begynte å småregne, og jeg var klissvåt.
Vi tok oss tid til å nyte utsikten. Svanenes trrompetfanfarer nede på Hallingdalselva, overdøva nesten søndagstrafikken på rv 7.
Og vi var så stolte over å ha finni den fine stien til Heiun og Suserud
Men plutselig var den borte.. Og endomondoen hadde slått seg av for lenge siden, den hadde gått tom for strøm etter bare 8 km - som hadde tatt 3,5 time…
Vi blei gående og leite litt, men måtte jo etterhvert søke enkleste veg ned, før det blei mørkt. Ergelig å ikke finne ut hvor stien begynner!!! Da vi nådde bilen, var klokka litt over 20. Vi hadde gått fra dalbunnen som ligger på 144 moh til Suserud oppe i 746 m høyde, en stigning på 602 m, det! Ikke så rart da kanskje, at jeg kjenner meg litt støl og stiv her jeg sitter – og føler en viss angst for morgendagen….
Du e jammen sprek du Nøve, det var noen høydemetere det. Fantastiske plasser du finner.
SvarSlettJeg er ikke så veldig sprek, men jeg er nysgjerrig og veldig, veldig sta! Da kan man komme langt, tror jeg ;)
Slettfantastisk fin utsikt! Du er supersprek!
SvarSlett