På blåmerka sti.

Klær skaper folk!

Terese Gund 2021

Ja, det er utrolig hva man kan innbilde seg 😅

Digger disse damene i sin beste alder uansett, jeg - og jeg kjenner meg vel bittelitt igjen

...det kunne jo vært artig å slenge seg med en kveld, kanskje?

Forrige tirsdag fikk jeg med meg gubben på tur langs blåmerka sti.

Trygt og godt - og egentlig spennende nok for meg 😉

Myrene var søkk våte, og steinene sleipe 

- men vi snirkla oss framover mot dagens mål.

Vi sto og beundra utsikten, da Tølle stilte seg opp.

Først viste han den ene go'sida, men da belønningen uteble -

-stilte han seg opp med den andre go'sida 😍

Åhhh, han er så flott - og han veit det!

Det er så utrulig fint langs denne stien i fjellskogen.

Lundehund på sten...

Den siste kneika var litt lengre enn jeg huska, og de firbeinte sprang att og fram, og syns det gikk kjempesakte med oss.

Jeg har brukt fryktelig lang tid på å komme meg i form denne høsten, men jeg har en slags unnskyldning å komme med. Ribbeina fikk seg nok en hardere trøkk enn jeg først trodde, da jeg snubla og slo meg i september. Det høgger fremdeles i når jeg hoster eller løfter feil, men nå som jeg sover godt om natta - går alt så meget bedre.

 Ukrutt forgår ikke så lett, serru.

SLAKOLLEN,

med den fineste utsikten jeg veit. Og de beste turkompisene.

Vi kunne ikke bli sittende der å glo, da hadde det blitt mørkt innen vi kom tilbake til bilen. Dessuten hørte vi elglos, akkurat som i fjor, så vi kryssa fingre for at det ikke var den samme mannevonde elgebikkja som var på farten.

Att og fram er like langt.

Vi måtte unne oss ei kaffepause på den faste plassen.

Jeg sjekka Yr.no da vi satt der, og da fikk jeg meg en morsom overraskelse.

Plassen heter faktisk FURUTØLLA!

I ettertid har jeg googla og søkt på ordet ei furutølle,

og det skal visst bety stor furu, eller en samling av furu...

De små myrputtene var islagte, klargjort for vinter og snø.

Jeg var redd Tølle skulle gå utpå en av disse pyttene, men han hadde bedre vett.

 Han har nok testa is tidligere, han, og blitt skremt når den har knaka under ham.

 Han har lært 👍

Vi gikk de siste kilometrene uten stans, nesten.

Jeg har jo tatt hundrevis av bilder herfra før, men måtte stadig opp med mobilkamera likevel.

Sola gikk ned bak Strøslifjell ett sted, og lufta ble kjølig.

Gutta fulgte sine egne spor tilbake. Moro å se iveren deres.

 Synd å si at kartet stemmer med virkeligheten. Vi fulgte faktisk blåmerka sti hele tida!

Så var vi tilbake ved Austre Godvasskardsetra, akkurat i tide før mørkets frembrudd.

En vel anvendt fridag, må jeg få si.