Fredag den 19.november kommer jeg aldri til å glemme.
Det var den dagen Bergheim ble utsatt for den verste stormen i manns minne...
Jeg skulle på jobb kl 15, men allerede kl. 11 ringte jeg og sa jeg ikke turde!
Gradestokken viste +14.3 og sola skinte fra en knallblå himmel, mens vinden ulte og slengte busker, bølgeblekk-plater, vedkubber og andre løse deler vilt omkring.
Det var helt surrealistisk!
Den store flotte bjørka til naboen, deiste overende en eller annen gang rundt kl.14, uten at noen hørte anna enn vindens brøl.
Heldigvis traff den ingen biler eller bolighus, "bare" garasjen.
Stabburet og hønsehuset vårt unnslapp med skrekken, så vi var kjempeheldige.
Strømmen forsvant, - det samme gjorde all kontakt med omverdenen.
Etterhvert stilna vinden litt, og da klokka var nærmere18, kvinna jeg meg opp og kjørte på jobb. Jeg måtte kjøre sikksakk mellom trær i veien, og utrolig mye møtende trafikk.
På Kiwi satt en gjeng i stummende mørke, og butikken hadde stengt allerede 15.30. Vi satte i gang med å pakke ned alle kjølevarene, for å lagre dem på ett trygt sted. Da jobben var gjort, kom strømmen tilbake - men vi var lenge usikre på om vi skulle stole på at den virkelig ville holde seg.
Noen timer seinere blei alt satt tilbake på plass, og butikken klargjort til åpning neste morgen kl 7.
Alt var redda!
Da dagslyset kom lørdag morgen, var det spennende å komme ut for å se hvordan det så ut. Gjerdet sto, takket være at Bjørn's sikringsarbeid.
Garasjedørene hang og slang, men de var ikke ødelagt. Veldig bra, for heretter kan jeg låne den 👍
Jeg gikk en liten runde med bikkjene, før jeg skulle på jobb.
Noen var allerede godt i gang med å rydde bygdevegen.
Det var litt av ett syn som møtte meg.
Furu og gran lå hulter i bulter.
Annekset ved Eilef-huset hadde blåst av grunnmuren, og ei furu lå over uthuset.
Den andre furua lå "fint" mellom bygningene, takk og pris!
Skogen bak Langaker lå fullstendig utslått...
Det ante meg at ødeleggelsene var større nede på Sevre.
På søndag var det rydda så vi kom oss gjennom undergangen, men ikke gjennom grinda. Jeg bar først den ene over ferista, så den andre - jeg tør nemlig ikke la dem gå over ferista med sine tynne bein...
Bjørn og Ole rydda skog oppe ved hytta, der det var noen trær som trua med å velte overende på feil sted, når som helst.
Vi fortsatte optimistisk oppover Mastestien...
...og vi kom opp til Plassen til Tassen!
Akkurat der var alt like fint som før!
Men, det var umulig å følge stien videre.
Kanskje vi aldri vil kunne gå Mastestien mer,
for hvem andre enn oss har hatt glede av den 😢
Vi greide å karre oss opp på vegen, men den turen frister ikke til gjentagelse.
Furuene ved brua hadde blåst overende også, og benken såg stusselig ut.
Lengre nedi vegen, møtte vi på nye hinder.
Da var jeg så sliten og oppgitt, at jeg rett og slett krabba under...
Ikke så lurt, men det var liksom ingen annen veg å finne.
Nede ved bommen, var det minst like ille!
Uff, jeg var glad det ikke var min veg.
Nedom svingen, var det på'n igjen.
Bergheim hadde utvilsomt fått skikkelig hard medfart.
På tirsdag hadde jeg fri, og da blei det tur sammen med Emma og Lizzie igjen!
Vi gikk Geitsund-runden - og det gikk stort sett greit!
Det hadde velta noen trær nær Herbrands plass, men benken sto.
Noen hinder er bare god trim.
Men de som rydder skogen mellom Alm og Kleven - får jaggu kjørt seg!
Låven på Sevre var ett sørgelig syn.
Helt uvirkelig at vinden kunne ta med seg halve bygningen i ett jafs.
Huttetu, slike krefter.
Solnedgangen var så fin den kvelden
Naturen er forunderlig vidunderlig, noen ganger!
Først på onsdag tok vi turen i retning Kolsrud
- men vi kom ikke langt 😔
Jeg hadde frihelg den 1. helga i advent, og været var flott!
Men jeg var ikke helt i form, og turde ikke ta noen store utskeielser. Men nysgjerrigheten blei for stor - da det viste seg at vegen oppover mot Siggeset var rydda..
Men...
UTSIKTEN VAR RASERT 😰
Gudene veit hvor mange trær som hadde gått overende der oppe.
Tølle og Tassen måtte bare gi opp å leite etter benken, og den store steinen som de brukte å stå på, lå godt gjemt under kvist og furubar.
Nei, jeg misunner virkelig ikke skogeierne. Eller skogens dyr.
Det kommer til å være uframkommelig og småfarlig å bevege i skogen i lang, lang tid.
Nå har kulda kommet, 5-10 cm snø også, faktisk!
Det var nærmere -14 da Tølle og jeg gikk tur sammen med en hundegjeng i Nesbyen i kveld, men det var nok mildere midt på dagen.
Da gikk vi tur opp til Utsikten igjen.
Hogstmaskiner har rydda skikkelig opp, og ting begynner å se mer normalt ut.
Det begynner så smått å ligne på jul!
Hjelp!!!Det er helt vilt hvordan det ser ut. For noen kreften den vinden har.
SvarSlettDet var skremmende å oppleve naturkreftene!
SlettDet er skummelt å se etterpå hvor ille det har vært, for man merker det jo egentlig ikke når det står på, så sant man ikke får noe på huset man er i (gud forby!). Takk og pris har jeg aldri opplevd noe sånt, så jeg kan knapt forestille meg hvordan det er å være midt oppe i det.
SvarSlettMan har ikke mye å stille opp med når uvær herjer på denne måten! Men folk er litt som maur, dagen etter er de overalt og prøver å reparere skadene. Nå måtte de riktignok vente på forsikringsfolk, men vei og jernbane ble framkommelig ganske fort.
SlettDenne stormen har virkelig krevd sitt. Vi var veldig bekymret for den enorme bjørka som er tuntre hos meg. Den har sett litt tufs ut i sommer, men når den overlevde denne stormen som klappet hele drivhuset mitt sammen til et korthus. Ja da er det jammen håp om at den skal stå i 100 år til. Den ble plantet i 1917 da mine oldeforeldre flyttet til gården. Den er nesten tre meter i omkrets og rager høyt og ensomt opp mot himmelen.
SvarSlettGodt at den er like hel!
SlettBjørka har enorme røtter og står vanligvis stødig, men de kan være råtne inni og da er det skummelt. De fleste tuntrea her omkring, har blitt noe redusert. Kvister på størrelse med småtrær har blitt revet av og skriker mot en som åpne sår. Det er litt trist å se.