Det var to trøtte hunder onsdagmorgen.
Mens de var ute i nødvendig ærend, nøra jeg opp i ovnen og kokte kaffe
og etterpå kraup vi innunder dyna igjen.
Vel, Tassen fant seg en plass i solen - det var bare Tølle og jeg som ville ha kaffe på senga.
Bjørn møtte opp som avtalt. Han hadde med seg ett par ski av den smørefrie typen denne gang. Vi kjørte ned til Strøen igjen, og så kunne vi endelig legge i vei nedover, på skjelvende ben...
Det var ett tynt skarelag, og skisporet var temmelig hardt. Dessuten var det tett i tett med djupe hull etter både elg og hjort, og muligens rein.
Ikke det beste føret, med andre ord - men det var ikke snakk om å snu!
Det føltes helt ok da vi var ferdig med utforkjøringene og kunne sette fiskebein oppover. Det var kjentes mye tryggere det, liksom.
Men Bjørn hadde urimelig godt feste, syns jeg.
Det var godt å komme fram til Suluvasskoia igjen 😍
Benken var nesten fri for snø, og sola varma godt i hytteveggen.
Da var det helt på sin plass med en matbit.
Sola sto fremdeles høgt på himmelen, så vi bestemte oss for å følge skisporet som gikk utpå Suluvatnet. Det hadde antagelig vært endel overvann tidligere i vinter, for sporet førte oss ganske raskt på land - men det var greit å gå.
...og rett som det var - var vi ved veis ende.
Hadde vi hatt en bil nede ved Nevlingen, hadde vi gladelig fortsatt nedover.
Men vi hadde istedet noen km oppoverbakke i vente, så...
Isen hadde gått ved vadestedet, og det føltes litt utrygt å slå seg til for lenge der ved Dreparhølen
Men vi hadde hatt en kjempefin tur så langt!
Det er bare så utrolig fint der nede i enden av Suluvatn.
Bringen og Gørrbu-berga har en slik ubeskrivelig tiltrekningskraft på flere enn meg.
Da vi kom tilbake til Suluvasskoia, spratt Tassen opp steinen, slik som han bruker.
Jeg måtte jo ta enda ett bilde, da 😅
Og det ble enda en kakaokopp i hytteveggen, og sola steikte enda mer enn før...
Pint-i-hjel er ei lita hytte av nyere dato. Den ligger litt dyttint til, men jeg veit ikke hvorfor den har fått ett slikt dramatisk navn. Det har stått ei koie på plassen tidligere, som sikkert vart brukt av tømmerhoggere. At de hadde ett strabasiøst liv, er det ingen tvil om - men jeg håper da at ingen av dem strauk med her inne. Navnet vitner nok heller om frodig fantasi, slik mange navn i området her gjør 😅
Det er noe med denne steinen - og denne plassen også 💓
Heldigvis overlevde skogen i denne delen av Vassfaret det fæle uværet før jul, og det er gledelig at det nå foreligger en høring til en utvidelse av verneområdet
Motbakken er laaang.
Men det gikk faktisk mye lettere oppover enn nedover, sjøl om det var klabbeføre på slutten. Det var ihvertfall feste!
Da vi kom opp til demningen, måtte vi utpå for å ta ett siste overblikk...
Jeg lurer på hvor mange bilder som er tatt herfra...
Det skulle ikke forundre meg om det en million 😆
Det ser i hvert fall veldig fint ut :)
SvarSlett☺️
Slett