Mars, den første vår-måneden

Forrige uke, altså mandag den 28. - var den siste dagen i februar. 

Jeg hadde fri, var fornuftig og tok en golingstur for å handle inn div. dyremat....og garn.

Etterpå kunne vi belønne oss med en tur sammen med Milli og Berit. Vi gikk en runde på omtrent tre km, men jeg glemte å ta ett eneste bilde! 

Det skal jeg huske neste gang.

Tirsdag, onsdag og torsdag var det jobb, men på onsdag rakk vi likevel å gå tur opp til Utsikten med Lizzie og Småen først. Det var det reineste påskevær. Sola varma godt, så vi slo oss ned med niste og kakao.

Vi har da sannelig vett til å kose oss!

Tassen blei skikkelig forelska i Småen den dagen. 

Småen virka ikke helt uinteressert akkurat, men de to kan aldri bli ett par.

🙈

På torsdag fikk vi selskap av tre spreke jenter på formiddagsturen vår.

De fulgte oss opp til plassen til Tassen -

-og ned igjen 😆

Det var forresten 7 års dagen til Stripa den dagen, men det huska jeg ikke på før jeg kom heim fra jobb seint på kveld.

Men vi tok oss tid til en liten fest 😻

Og jeg hadde seks fridager foran meg!

Fredagen begynte med knall og fall.

Det ser ut som ei larve har slept seg avgårde, men slik ser det ut når ei lealaus dame ikke har krefter til å komme seg opp av laussnøen

foto; Tove Nordheim, såklart.

Jeg hadde fått en sånn derre 'flying start' takket være to små, men supergira trekkhunder, og

nedslaget blei behørig fotografert av Tove som nådde meg igjen etter noen minutter. 

Den som ler sist, ler best

Vi fortsatte turen som venner 

Jeg hadde sett meg ut ei rundløype som jeg aldri har prøvd før. Det var ikke den mest brukte skiløypa, og det var også meningen - siden det fremdeles var mange vinterferie-turister i området, og vi ville være mest mulig for oss sjøl.

Løypa gikk fra Mortetjern og forbi Krokset, før den svingte rundt Tjernsetfjellet.

Vi hadde lenge sett etter ett fint sted å slå oss ned, men fant ingen egna plass før vi kom fram til Tjernset-tjernan. Der var det i det minste noen steiner å sitte på.

 Dette var som sagt ikke den mest brukte skiløypa, og vi kunne ikke forvente å finne ei tilrettelagt sittegrop med granbar - så vi fikk bare ha det så godt.

Og vi klagde slettes ikke, vi 😎😎

Da nista var spist og termosene tømt, fortsatte vi forbi Tjernset. 

Det var i dette området spøkelseskladdene ble observert i fjor.

Men nå var himmelen skyfri og blå, det var ingen truende skyer overhodet...

foto; Tove Nordheim

Men akk o' ve, årets første skitur blei i lengste laget,

og motbakkene føltes uendelig lange på slutten.

Da vi omsider nådde fram til vegen, spente vi av oss skia og valgte den enkleste vei tilbake til bilen.

Kvelden ble koselig, men ikke lang. 

Stakkars Tove er nå vant til å stå opp 3.30 hver dag, og da hjelper det ikke om det er freddan' og helg aldri så mye!

Lørdag stilte vi opp våkne og opplagte i god tid før 12 på Langedrag!

Det var slettes ikke avskrekkende folksomt der oppe, til å være siste vinterferiehelg og strålende vær.

Vi rusla litt omkring, før vi gikk ned i hundegården.

Huskyene på Langedrag bor som grever!

De har store, fine hundegårder, egne hus og mange tjenere. Ikke en eneste hundeskitt var å se, og hundene kom inntil gjerdet for å få mest mulig kos.

Endelig, 6 år har gått siden Gry og jeg kjørte i Hemsedal - og jeg har hatt lyst til å kjøre hundespann hver eneste dag siden! 

Det tror jeg nok Gry også kunne tenke seg, men det har dessverre ikke passa seg sånn. Men det er bare å si ifra, Gry - så blir jeg med!

Det er ganske dyrt, altså - vi betalte 1000,- kr hver for en times tur, men jeg mener oppriktig talt at opplevelsen er verdt hvert øre

Spannet vårt besto av fem uthvilte, spreke hunder. De to andre spanna hadde allerede hatt en kort tur, og var litt roligere - så vi skulle kjøre bakerst. 

Det var jeg som fikk æren av å starte å kjøreturen. Tove kraup (skjelvende?) ned i sleden, og holdt seg godt fast...

Det gikk så fint, atte. Hundene var erfarne trekkhunder, den eldste hunden vår var faktisk 12 år! Den yngste hoppespretten var 2.

Og jeg måtte stå på bremsen nesten hele tida, for gutta våre ville springe fort!

Turen gikk gjennom skog og over åpne snødekte myrer. Vi så kvite fjell i det fjerne, og omgivelsene var det ingenting å si på.

Etter en halvtimes tid blei det en liten stopp, og vi bytta plass.

Først da fikk jeg anledning til å ta bilder 😅

De var ivrige etter å starte,  og ville helst dra forbi de andre først som sist...

Været endra seg underveis, og vi fikk tilogmed noen snøfnugg.

Hundene lot seg ikke distrahere av noe som helst. 

De ville bare springe - det var det eneste som sto i hodet på dem.

Da turen var over, fikk vi kose enda litt mer med hundene. 

Den ene var jo mere kjælen enn den andre!

Spannet "vårt"

Vi avslutta dagen med en nystekt kanelbolle og en kaffekopp inne på kaféen.

Dama i resepsjonen anbefalte oss å komme tilbake en dag vi kunne bruke hele dagen i parken, og det lovde vi å gjøre.

Langedrag er virkelig en helt spesiell plass 💓

https://www.langedrag.no/

Tove måtte reise hjem utpå kveldingen, ho skulle på jobb grytidlig søndagsmorgen. Jeg er så glad for at vi fikk disse dagene sammen nå, 

og jeg kjente virkelig at jeg hadde levd hardt to dager - for å si det sånn.

Tusen takk for denne gang, Tove!

Søndagen kom, jeg pakka sekken og fylte opp caddyen med div strikkeprosjekt, rokk, ull, mat, truger, ski - og hunder

- og dro til Orrebu. Jeg hadde fremdeles noen fridager som skulle nytes...

Ukas FINDUS, fem uker...

foto; Anette Vabø-Andersen