Ei helt spesiell "helg"

Dere skulle bare visst hvor lenge jeg hadde venta på denne stunden!

Det var så ubeskrivelig godt å se Tove igjen!

Da ho var på plass søndagsmorgen, visste velkomst-komiteen knapt hvilket bein de skulle stå på.

Det hadde gått nesten 5 mnd siden sist.

Nå er Tove ferdig med den forbanna kreften, og livet har så smått begynt å normalisere seg.

Håret har begynt å vokse, og sakte men sikkert blir ho like sterk i bein og armer som før.

Vi har sååå mye å ta igjen - og det var bare å sette i gang.

Jeg fikk en skikkelig flying start 😅

Tove hadde bestilt fint vær og snill skiløype 😎

Det er flatt og fint på Krøren, men vi kunne ikke bare gå i ring på isen - så vi bestemte oss for å ta den løypa som så enklest ut videre.

Det var da en pussig snøhaug 😛

Sandfet neste!

Det er en slak og fin "nedstigning"  ned til seterlaget, og jeg følte at dette gikk over all forventning!

Trekkhundene mine satsa alt i både oppover og nedover-bakker - så jeg hadde ett "fortrinn" der. 

Tove fikk tilbud om å låne dem, men takka høflig nei.

I neste løypekryss, valgte vi Eventyrløypa

Det gikk så snøen spruta ei stund!

"Nei, nå tror jeg vi må begynne å se oss om etter ett sted vi kan slå oss ned" - sa Findus

Det blåste endel, men da vi hadde tatt av fra Eventyrløypa og gått over Oksevatna (1023 moh) kom vi inn i en lun, liten dal. Der satte vi oss ende ned på en krokete bjørkelegg som var akkurat passe stor for oss to!

Tølle og Findus fant tørrför-kuler i snøen, og opp av sekken kom det både niste og varm drikke.

Det var skikkelig koselig, altså!

Etter ei lang og god kvil, var det full fres igjen 😅

Vi kom oss over Øyvassfjellet, over Gampetjernan, og ned til Krøren att.

Det var en morsom rundtur!

Jeg tror Findus tenkte at det var synd at Tassen ikke ville bli med på tur denne dagen,

 han kunne gått sammen med Tove og holdt henne med selskap.

For å gjøre en lang dag kort, så endte vi opp med middag på Nor Kro. En god gammel vane, som vi har brutt mange ganger - fordi vi har kommet for seint. 

Men denne dagen var enda ikke over!

Kvelden ble nemlig avslutta med møte i turkomiteen Boltiten😃

Lillian hadde tatt turen oppover, og ganske snart dukka det opp det ene turforslaget etter det andre. Vi ble enige om at 2023 skal bli ett særdeles aktivt år, med hengekøyeturer, telt-turer, og fjellturer i nytt og ukjent terreng!

Enstemmig vedtatt at vi skal prøve 😃

Mandagsformiddag kjørte vi opp til Orrebu. Det var skikkelig påskestemning på terrassen, og det tok sin tid før vi greide å rive oss løs derfra.

Men Tove hadde lyst til å teste trugeløypa på Klypa, den som ho hadde hørt så mye om 😅

Derfor var det jo en strek i regningen...

...at løypa var sporløst forsvunnet...

. 

Men vi ga ikke opp av den grunn.

Jeg satsa på at hukommelsen min var sånn noenlunde 😇

(dessuten hadde jeg løypa lagra på TopoGPS ;-)

Så vi labba ubekymra oppover lia.

Den store steinen hadde jeg sett før. 

Tove ga Findus en puff i rumpa, og opp spratt han

...så Tølle og tilsist Tassen 😊

SMIIIIIL, GUTTER!

Fy flate - for en dag!

Lundegutta storkoste seg i det fri, og sikta seg inn mot nye topper

Da vi kom opp på Klypa, måtte vi sette oss ned og nyte utsikten.

TRUGE-SELFIE 😆

Det var hard skare og veldig lett å gå langs toppen av Klypa

Det ble litt disig utover dagen, men flott var det likevel

Denne utsikten ned i Vassfaret 💓

og Tølle, han sto liksom der til pynt, han 😍

Tro det eller ei, men vi kom oss trygt ned gjennom skogen og ned til Godvassreiret.

Solbrille-selfie 😎😎

Vi slo oss ned på trammen, og koste oss med mat og drikke slik som alle helter fortjener 😇

Det er en helt fantastisk beliggenhet på denne plassen!

Kjekt for oss at hytta ikke er i bruk, men synd for hytta. 

Den hadde trengt ett malingstrøk og ei kjærlig hånd, for å si det sånn.

Vi skulle gjerne blitt værende, vi - men tilslutt måtte vi bryte opp...

Skyggene var lange innen vi kom tilbake på spora våre,

 men vi var enige om at det hadde vært en fin tur.

Hundene var nok trøttere enn oss den kvelden. Etter timesvis i laussnøen var ikke det så rart.

Men Tove og jeg ble sittende med strikketøy og skravle, akkurat slik som før.

Og da vi tilsist skulle takke for i dag, fikk vi oss enda en flott opplevelse.

Nordlyset dansa over Bergheimkroken 

Tusen takk for denne gang, Tove!

Disse to dagene med deg gjorde usigelig godt for kropp og sjel.