Kjerringkjeft

Vi hadde nevnt det en gang for lenge siden, at vi burde ta oss en Hemsedals-tur,

 Rønnaug og jeg…

Mens ho dreiv og kjørte sau inn på sommerbeite langt inni Grøndalen, hadde ho ofte kikka opp på Hydnefossen og Kjerringkjeften og ønska seg en tur opp dit. Det var jo forståelig!

Dette var tidlig i juni, været var ustabilt, men plutselig var det en mandag som pekte seg ut.

Det er ei bratt kneik fra parkeringsplassen og opp til den første snøfonna.

Når en først kommer opp, ligger landskapet der som en åpenbaring.

Vi hadde aldri vært på tur sammen før, vi hadde i det hele tatt ikke prata stort sammen før engang, men nå skravla vi nesten i munnen på hverandre.

Mens vi gikk rundt Hødntjernet, bestemte vi oss for å gå til Veslehødn for vi måtte rekke å gå oppi Kjerringkjeften også, sjøl om vi hefta oss med prat

Sola titta fram, og Rønnaug var helt betatt. Selvfølgelig.

 Den som ikke blir imponert over denne naturen, mangler ett eller anna. 

Rønnaug hadde med seg to av Kelpie-tispene sine, ei gammel og ei ung, og de fire firbeinte var vel forlikte. 

Gamlemor Freja var veldig folkekjær, nesten for mye av det gode i følge Tølle og Findus

-  de følte seg fullstendig oversett😅

Sola skinte og det var helt vindstille på toppen av Veslehødn. 

Vi slo oss ned for å ta en matbit, og hadde utsikt til alle kanter

Rønnaug koste seg skikkelig, og begynte å spinne silketråd på den vesle håndteinen. 

Det er slikt noen spinnersker gjør når de har litt til til overs.

Det blir nok en tur opp på Storehødn også en vakker dag! 

Men denne dagen gikk vi ned fra Veslehødn og fortsatte rundt tjernet…

Det er mange smale, «uryddige» stier opp til Kjerringkjeften.

Ganske bratt også, men artig.

Rønnaug var tøffere enn bikkja si 😅

Disse lundehundene eier ikke høgdeskrekk, så jeg holdt dem unna. 

Vi har tross alt sett ned i den avgrunnen der før 😅

Det har kommet opp skilt med advarsel om livsfare pga ras. 

Vi kom oss trygt både opp og ned, og det er jo moro å ha vært der oppe!

Det gikk heldigvis greit å krysse bekken også.

Rønnaug ville gå den ytterste stien, så da gikk vi der. Og det skulle vi ikke angre på!

Tøft å se der fossen kaster seg utfor den 475 m høge stupet. Fossen har fritt fall på 155 m, og er det høgeste fossefallet i Buskerud 

Vi holdt oss i forsvarlig avstand…

Men det er spennende å utfordre seg sjøl bittelitt…

Det kom ei regnskur nedi dalen, og vi fikk noen dråper, vi også.

Men brått klarna det opp igjen, og vi fikk enda flere magiske øyeblikk!

Fjellet viste seg fra sin aller beste side denne mandagen 

To regnbuer er heller ikke dagligdags 

Tusen takk for en fantastisk dag, Rønnaug! Vi gleder oss til neste tur 😊