Lillian hadde aldri gått på truger før og ho var muligens litt skeptisk, men sporty som ho er, kunne ho ikke nekte å prøve. Ho hadde fått beskjed om å ta med seg staver, så skulle jeg fikse truger til henne. Klokka 12 presis, møttes vi ved Godvatna - Oddvar, Bjørn, Lillian og jeg.
Og Bella, Tølle og Findus, selvfølgelig.
Gamlekara 😉hadde gått opp løypa noen dager tidligere, og godt var nå det.
For da vi skulle til å gå, huska jeg til min store forskrekkelse - at jeg hadde glemt å ta med meg staver!
Først nå fikk jeg en viss forståelse av Bjørns merkelig slagord; her hopper ingen halte høns...
Jeg stavra meg fram som ei breibeint høne og holdt balansen tålelig greit.
😂
Oddvar lå i tet, mens Bjørn danna baktroppen, og denne inndelingen holdt seg stort sett under hele turen
Løypa var fast og fin, og riktig så innbydende -
men rypa hadde gått sine egne veier.
Lillian smilte som ei sol, dette gikk nok mye lettere enn ho hadde frykta.
Det siste snøværet hadde dekorert alt på sin vei.
Sjøl de minste buskene var omgjort til stor kunst.
Det er utsikt i alle himmelretninger, men det blåser som kjent på toppene.
Det var best å holde seg litt lavere i terrenget, da kunne utsikten nytes.
Det er to sløyfer på denne løypa. Den ene sløyfa slynger seg ned lia, før den går opp på andre sida.
Oddvar visste akkurat hvor det bar, og jeg klagde ikke 😉
Det var mye mer idyllisk gjennom krongleskogen enn jeg mintes...
Ikke så greit å være bjørkeskog
Stien fortsatte opp på Klypa igjen.
Da ble jeg forbigått av Lillian og Bella!
Så bar det nedover gjennom bjørkeskogen nok en gang
- videre utover mot neste topp -
Findus stakk forbi alle sammen opp mot den siste toppen!
Mens vi beundra utsikten ned i Vassfaret, mimra Oddvar og Bjørn om fjorårets strabasiøse trugetur fra Strøen og opp på Strøslifjell.
Sola forsvant helt etterhvert.
Men vi gikk og gikk.
Jeg storkoste meg! Det hadde vært en fryd å endelig komme seg ut på tur igjen.
Jeg ville egentlig ikke at turen skulle ta slutt...
Men da vi passerte Godvassreiret igjen, var ringen så og si sluttet.
Bjørn kom labbende bakerst, og sørga for at alle sammen ble geleida inn i hytta hass Oddvar.
Tusen takk for trivelig selskap og en kjempefin tur!
Det var en sigen gjeng som kom tilbake til Orrebu 😁
Vær og vind hadde gjort underverker på fjellfantene
Vi spiste opp resten av Tacoformen, og stappa i oss hvert vårt store yoghurt-beger med Libertè Caramel, mens de norske Grand Prix-finalistene ble overdøvd av livlig spraking fra vedovnen...
Særlig imponert ble vi ikke av verken den ene eller andre - så vi la ut på kveldstur før vinneren var kåra.
Månen hadde gjemt seg bak noen skyer, men det var fint å gå likevel.
Beina gikk av seg sjøl, fort og gæli - ned til Tjednvollen og oppatt.
Vi måtte nesten flire litt av oss sjøl etterpå!
Strikkepinnene klirra til langt på natt.
En skulle liksom ønske at denne helga varte lenge - lenge...
