søndag 12. februar 2023

Silkevassrunden ***

Jaja, så var det søndagskveld igjen. Jeg har hatt arbeidshelg, og ser fram til en fridag imorgen, men denne uka har gått fryktelig fort. Jeg ble aldri ferdig med å blogge om forrige helg.
Den helga levde jeg godt på - for å si det sånn.
***
Det har blitt noen koselige turer i Bergheimkroken i løpet av uka, 
og jeg skriver kanskje noen ord om det etterhvert - men først tilbake til forrige helg;


Det var søndagsmorgen, og Lillian og jeg var enige om å nyte dagen fullt ut.
 Ikke noe stress, sjøl om det var hjemreisedagen.
 Findus og Tølle bød opp til dans før frokost.
Jeg måtte ha noen kaffekopper før jeg var istand til noe som helst


Frokosten (uten tomat?!?) ble inntatt omtrent samtidig med de firbeinte, og ikke lenge etterpå, 
var vi klare for å ta oss en tur.
Det var på sjølvaste Kom-deg-ut-dagen, tilogmed


Jeg hadde heldigvis fått låne stavene til Bjørn, og gledet meg som en unge til å gå Silkevassrunden!  Det er den fineste skiløypa jeg vet, og akkurat passe for sånne som oss. Det har ikke blitt mye trening i vinter, men her kan man som regel gå uten å møte altfor mange. Jeg fikk likevel følelsen av at vi gikk mot strømmen, sjøl om vi ikke møtte på flere enn fem-seks personer. Alle var av den hyggelige sorten, og Findus og Tølle oppførte nesten som folk 😉


Både Lillian og jeg gikk på smørefrie ski. Vi hadde ikke verdens beste glid, men det var greit nok for livsnytere som oss. Vi hadde det ikke travelt - ei heller bakglatte ski 😉



Det blåste endel denne dagen også, men det skulle vært mye verre vær om vi skulle holdt oss innadørs på en solskinnsdag. Det eneste som var litt synd, var at det bygde seg opp isklumper av føykesnø under potene til Bella.


Men ho holdt fint driv innover, og småtassene mine syns det var kjempemoro å springe med meg på slep.


Bella og Findus er vel ett fint par.
 De har virkelig finni tonen, disse to - og Bella er jo svigermors drøm! 


Findus har allerede blitt en flink skiturist, han!


Vi tok oss ei lita pause omtrent midtveis, en såkaldt stående buffèt. 
Det smakte med appelsin, vi fikk nesten påskestemning


Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke tok flere bilder - det var så fint den dagen!
Lillian tok mange flere bilder, de ligger på rekke og rad i dette blogginnlegget  😉


Vi gikk ikke opp på Høgdefjell, det var ikke oppgått løype dit enda.


Men her ser det ut til å bli skiføre til St.Hans, så det kommer nok flere anledninger.


Turen blei omtrent 9 km, helt greit til å være vinterens første skikkelige skitur.
Vi hadde fått oss en drømmedag i fjellheimen.


Da vi kom tilbake til hytta, fyra vi opp grillen. 
Jeg hadde fabla om grillpølser i lang tid, og nå fikk det briste eller bære...


MMMMMMmmmmmmm - en liten sprekk må man tillate seg!


Vi koste oss ute til sola gikk ned.
Jeg tror jeg tillater meg å si vi hadde hatt ei drømmehelg.


Tusen takk for kjempekoselig selskap, Lillian og Bella!


onsdag 8. februar 2023

Trugetur’n


 Lillian hadde aldri gått på truger før og ho var muligens litt skeptisk, men sporty som ho er, kunne ho ikke nekte å prøve. Ho hadde fått beskjed om å ta med seg staver, så skulle jeg fikse truger til henne. Klokka 12 presis, møttes vi ved Godvatna - Oddvar, Bjørn, Lillian og jeg.
Og Bella, Tølle og Findus, selvfølgelig.


Gamlekara 😉hadde gått opp løypa noen dager tidligere, og godt var nå det.
For da vi skulle til å gå, huska jeg til min store forskrekkelse - at jeg hadde glemt å ta med meg staver!


Først nå fikk jeg en viss forståelse av Bjørns merkelig slagord; her hopper ingen halte høns... 
Jeg stavra meg fram som ei breibeint høne og holdt balansen tålelig greit.
😂

Oddvar lå i tet, mens Bjørn danna baktroppen, og denne inndelingen holdt seg stort sett under hele turen


Løypa var fast og fin, og riktig så innbydende -


men rypa hadde gått sine egne veier.


Lillian smilte som ei sol, dette gikk nok mye lettere enn ho hadde frykta.


Det siste snøværet hadde dekorert alt på sin vei. 
Sjøl de minste buskene var omgjort til stor kunst.


Det er utsikt i alle himmelretninger, men det blåser som kjent på toppene.


Det var best å holde seg litt lavere i terrenget, da kunne utsikten nytes.


Det er to sløyfer på denne løypa. Den ene sløyfa slynger seg ned lia, før den går opp på andre sida.


Oddvar visste akkurat hvor det bar, og jeg klagde ikke 😉


Det var mye mer idyllisk gjennom krongleskogen enn jeg mintes...


Ikke så greit å være bjørkeskog


Stien fortsatte opp på Klypa igjen.


Da ble jeg forbigått av Lillian og Bella!


Så bar det nedover gjennom bjørkeskogen nok en gang


- videre utover mot neste topp -


Findus stakk forbi alle sammen opp mot den siste toppen!


Mens vi beundra utsikten ned i Vassfaret, mimra Oddvar og Bjørn om fjorårets strabasiøse trugetur fra Strøen og opp på Strøslifjell.


Sola forsvant helt etterhvert. 


Men vi gikk og gikk. 
Jeg storkoste meg! Det hadde vært en fryd å endelig komme seg ut på tur igjen.
Jeg ville egentlig ikke at turen skulle ta slutt...


Men da vi passerte Godvassreiret igjen, var ringen så og si sluttet.


Bjørn kom labbende bakerst, og sørga for at alle sammen ble geleida inn i hytta hass Oddvar.
Tusen takk for trivelig selskap og en kjempefin tur!


Det var en sigen gjeng som kom tilbake til Orrebu 😁
Vær og vind hadde gjort underverker på fjellfantene
Vi spiste opp resten av Tacoformen, og stappa i oss hvert vårt store yoghurt-beger med Libertè Caramel, mens de norske Grand Prix-finalistene ble overdøvd av livlig spraking fra vedovnen...
Særlig imponert ble vi ikke av verken den ene eller andre - så vi la ut på kveldstur før vinneren var kåra.


Månen hadde gjemt seg bak noen skyer, men det var fint å gå likevel. 
Beina gikk av seg sjøl, fort og gæli - ned til Tjednvollen og oppatt.
Vi måtte nesten flire litt av oss sjøl etterpå!


Strikkepinnene klirra til langt på natt.
En skulle liksom ønske at denne helga varte lenge - lenge...