Og vi gikk og gikk – og vi gikk og gikk…
ENDELIG
– vi som hadde ikke vært på tur på månedsvis!
“Plutselig” – etter tre-fire km med stigning nesten uten en eneste sving - skimta vi Rustastølan.
Det ligger mange gamle støler her – flere av dem er restaurert og stappfulle av sjarm!
Åpent og fritt ligger de, med utsikt til fine fjell på alle kanter.
Men i følge kartet, skulle det ligge ett par støler lengre unna også, og det var disse som var målet mitt…
Jeg gikk litt “på feelingen” og fulgte åsryggen åvafor stølslaget – og jeg trudde jeg fant tuftene etter Nordhagahaugen-setra da jeg kom over disse murene.
Vi fortsatte med lystig mot
– og rett som det var – dukka det opp enda flere “steinrøyser”!
Dette er det merkeligste stedet jeg har sett, tror jeg.
Nalle la seg på toppen av Nordhagahaugen, og der vart han liggende…
Tassen og jeg tok en befaringsrunde, og jeg er fortsatt forundra over dette merkelig stedet.
Her bor det noen den dag i dag, det er jeg nesten sikker på…
- sjøl om alle spor etter folk er i ferd med å forsvinne…
Oppdagelsesferden fortsatte, og trur dere ikke vi fant snø!
- og like etterpå, fant vi en klar og tydelig sti.
Den stien er ikke merka av på kartet, men jeg hadde lasta ned Norgeskart-appen, og der er nemlig stien avtegna! Jeg liker best å gå med ett vanlig kart, men disse nymotens greiene, kan være nyttige iblant. Men det er en ting som bekymrer meg nå i ettertid, for ifølge appen - skal det være bygninger på Nordhagahaugen!!! Kan jeg ha gått forbi sjølveste setra?
Bakvendtstølen fant vi ihvertfall!
Den lå på en måte bakvendt til her under Skrivarnatten, men jeg vet ikke om det er derfor setra har fått dette rare navnet. Gammel var den. Jeg så årstall skrevet i veggen, det eldste navnetrekket jeg fant var fra 1877.
Inngangsdøra var liksom så bakvendt plassert, jeg syns hele setra lå med baksida fram, jeg!
Men navnet skjemmer ingen. Nåtildags er det vel ikke så mange som går forbi denne setra lengre heller.. Og denne vegviseren, kunne lett forvirre vilken som helst kartleser med Nillebriller.
Vi fulgte samme veg tilbake, og heldigvis lå Nordhagahaugen fortsatt på samme sted.
Vi hadde knapt sett snurten av sola, og da vi kom tilbake til Rustastølan, tok det til å regne litt.
Så traska vi nedover grusvegen - helt til vi fant igjen bilen nede i svingen på fv. 211
Slik så Rustastølan ut for hundre år sida…
Heime venta Puselusa
Søndag kjørte vi oppover bomvegen i Toen – like inn til Lyseren.
Jeg hadde studert kartet, men likevel måtte jeg spørre om hjelp til å finne den rette stien til Brenthøl. Den viste seg å være veldig godt merka, og det var en fryd å gå der!
Det var en riktig så fin, gammel sti, dette her.
Snøflekker her og der
Og blinkende vatn, som perler på ei snor!
Det kom faktisk ei hagleskur da vi begynte å gå, men etterhvert ble været bedre og bedre.
Ett snøbad er aldri å forakte
Og ser de en passende stein, er de snare til å hoppe opp på den.
Har jo alltids en gobit på lur
Og der nede lå Brenthøl!
Det var ikke slik jeg mintes stedet, men det var helt sikkert rett sted.
Rart hvor feil man kan huske iblant…
Det er ikke akkurat sommerlig her på ca 950 moh.
Det frista ikke med en dukkert, enda så vakkert det var her ved nørdre Fjellvatn -
- vakkert i alle retninger…
Noen ganger er det all right å gå att og fram.
Det skal liksom litt til for å få med seg alt, liksom.
Det var en kjempefin tur, bare 6 km tur/retur – men mye fint å se!
Jeg kjørte innom Syningset også -
- når jeg først var på disse kanter – og hadde betalt 40 kr for mye i bommen – fordi jeg ikke tok meg tid til å veksle i Nesbyen… Jeg hadde jo egentlig tenkt meg innom Gubbetorget denne dagen, men så var det så mye folk og biler, at jeg ombestemte meg brått…
Det var da langt bedre å bruke dagen her!
I dag sto Rosehagtorn i full blomst her heime.
Det var varmt i sola, men det blåste en kald vind. Fjellet lokka og drog i meg, så til slutt måtte vi bare ta oss en tur likevel.
Jeg hadde så absolutt fått varme i kroppen da vi kom opp til Rakketjern
Vi gikk forholdssvis radig forbi ‘småpyttan’
og endelig var vi oppe på FJELLET
Dette er ekte kjærlighet,det.
Tassen leiker seg og får liksom ikke nok av dette kalde, kvite…
og Nalle blir helt matt og øm i blikket.
Førstemann til topps er Nalle, såklart
Jordesmyrnatten 1135 – den fineste natten i verden!
- og den fineste og kjæreste utsikt man kan tenke seg
Tassen er skrekkelig vågal og beveger seg utpå kantene… Det blåser hardt, så vi snur
De får frie tøyler ei lita stund…
Ryfjells steile, blå vegger i bakgrunnen… Jeg lar meg begeistre igjen og igjen.
Graver seg ned i tide, disse her
Fjellet blomstrer
Det ER båndtvang.
Så er vi nede i skogen igjen.
To – tre molteblomster var alt jeg fant..
Og snipp snapp snute
så var denne langhelga ute.
Fantastisk flotte bilder du tar. Jeg elsker norsk natur, finnes det finere steder noen plass på denne jord.
SvarSlettTror ikke det finns noe finere enn norsk natur, jeg heller, Anne-Liss. Jeg har ihvertfall ingen behov for å reise utenlands :)
Slett