Alle veier fører til...

Jeg hadde skikkelige problemer med å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre på mandag, men da Bjørn skulle til Vassfaret - slo jeg følge med ham. Neste dilemma blei hvor jeg skulle ta turen..
Første tanke ble å gå Vassfarstien fra Nes Østmark til Strøen, men så slo jeg det fra meg. Det ble for mye skog.
Fjellet frista mer. Kanskje gå fra Søbekkseter til Strøen? Nå som jeg hadde sjåfør og alt? Nja...nei det fikk være til en annen gang...
"Sett meg av ved Godvatna, så går jeg en liten tur utpå Høgdefjell før jeg rusler nedover til Strøen, da"

Stien ut på Høgdefjell er godt merka, og veldig godt brukt.
.


Alle burde ta seg en tur ut dit, det tar bare en snau halvtime.

Vi blei sittende litt nedom varden og beundre utsikten, men bestemte oss ganske raskt for å følge en annen sti videre...

Det går godt merka stier til bla. Åslisetra, men på kartet fant jeg en annen sti, en som skulle komme innpå stien til Kviturdsetra - og den såg spennende ut.

Stien var umulig å finne, jeg så ikke ett eneste dyretråkk engang! Bare noen djupe elgspor her og der.. Det blei litt kronglete å ta seg fram, men jeg visste sånn omtrentlig hvor jeg skulle gå.

Etter ca 5 km, møtte vi på Kviturdseter-stien

Den er ikke helt enkel å følge den heller, men der har jeg gått så mange ganger - at jeg vet omtrentlig hvor den er lettest å miste.

Stien er blåmerka, men merkene er slettes ikke like tydelige overalt. 
Kart er kjekt å ha, eller Topo GPS'appen 😉

Vi kom ihvertfall fram til Kviturdsetra!

Den sto akkurat der den har stått i minst 150 år.

Jeg satte meg ned og tok fram nista mi, en Bromma-baguett!
Men bikkjene har blitt så innpåslitne og snikete, at det er nesten umulig å kose seg. Misunnelsen lyser av dem og de sikler nesten over meg!  Det ender vel med at jeg må nøye meg med hundematen.

Jaja, hva kan jeg forvente...

Klokka hadde blitt nærmere fire, og vi måtte tenke på å komme oss ned til Strøen - før vi blei etterlyste.
Istedet for å snu, ville jeg gå utover mot Kviturdkollen. Det burde bli den raskeste vegen. Og hvis jeg tok i bruk alle mine sanser, kunne jeg kanskje finne Kviturdhiet også..?
Jeg begynte "søket" nedom setra, men endte ganske raskt oppe ved prøvehiet som vi hadde vært ved flere ganger før, for ett par år siden. Vi måtte tilslutt gi opp søket den gang, men jeg har vel egentlig aldri gitt opp håpet om å finne hiet.



Alle sa at det ikke var noen vits, siden hiet har rast sammen for lengst.

Fine, fine eventyrskogen.



Vi fulgte ett slags tråkk, da jeg ble oppmerksom på noen steiner under ett tre. Ikke så unormalt, kanskje - men da jeg så ett slags merke på treet. Hm.
Det kunne selvfølgelig være ett grensemerke av ett eller anna slag, men jeg begynte å se meg ekstra godt omkring.



Og da...


DER VAR DET !!!

Hiet var vel ikke stort å skryte av,
 men jeg følte jeg hadde funnet en stor skatt!

 Her overvintra en svær hannbjørn vinteren 2008-2009.
Litt vemodig å se det sammenraste hiet, men enda tristere å tenke på at bamsen ble skutt i Stor Elvdal for fem år siden.
315 kg veide han, en skikkelig rugg av en bjørn.

I år har jeg ikke hørt om en eneste sikker bjørne-observasjon i verken Vassfaret eller i Hallingdal.

Bilder ble tatt i alle himmelretninger, før vi takka for oss og gikk derfra.

 

Så fulgte vi gamle minner og fant fram til myra, 

og deretter den bratte stien ned mot Strøen.

Det er vel ett par km før man kommer fram til "hovedvegen"


- og der blei vi raskt plukka opp av Mathisen som hadde venta en smule utålmodig etter å komme seg heim.
Vi nådde ikke helt ned til Strøen denne gangen, men bikkjene og jeg var enige om at det hadde vært en kjempefin tur likevel 
😊