The heat is on

Hemsedal Turlag inviterte til tur til Hemsedals egen Trolltunge på tirsdag,

og vi lot oss friste.

illustrasjonsfoto av Hege Mindegård

Vi møttes i Hemsedal kl.17.30 og derfra ble samkjøring organisert.
Hele 2 hunder, Maxen og Tassen - og 14 mennesker!
Rekordmange turdeltagere la i veg oppover stien fra Vabuleino denne kvelden.
Etter ei pause på Trolltunga, blei vi fort enige om å fortsette opp på sjølve Hydalshjallen. Deltagerne var fra elleve til noenogåtti(!) , men ingen lot seg skremme av noen bratte og steinete partier.

Da vi kom opp skaret, fikk vi sett på ett par eldgamle fangstgraver med ledegjerder og det hele. Veldig imponerende arbeid som ble utført for noen tusen år siden!

Dette og alle bilder fra turen, er lånt av Hemsedal turlags fotograf...
Jeg greide til min store fortvilelse å legge igjen mobilen min i bilen!

Men Hege hadde med seg sitt flunka nye kamera, og jeg fikk teste det.
Her sitter de med den frodige og fagre Hydalen i bakrunnen.



På toppen av Hydalshjallen 1425 moh, tok vi matpause igjen. Det var nærmest vindstille og sikkert "minst" 25 varmegrader -
 dette er slettes ikke hverdagskost så høyt over havet!

Bjørn Sjåstad var med som kjentmann på turen. Han kan ALT om disse fjella, og han kjenner historiene om fredlause som har levd er inne. Men hula til Hulbaken har han enda ikke finni...

Dei skattar han rana paa stimannsveg, 
han nedgrov i berg og haug;
 men det meste av skatten skal dylgja seg 
i Hydal ved hulder og draug. 

-utdrag av diktet Hulabaken av lærer Torgeir Magistad i 1912

Jeg blei sittende og google litt, og her er sagnet om Hulbaken...

Hulabaken er ein sagnfigur som antakeleg har levd. På ein av Hulbak-gardadn i Hemsedal levde det på 1600-talet ein Levor Hulbak som fekk det lite ærefulle tilnamnet ”Tjuve-Levor”. Kanskje kan han vera den sagnomsuste Hulabaken? Det har spunne seg mange myter og sagn om denne stortjuven, godt krydra med overtru og frodig forteljarkunst. Det vart sagt at han gøymde tjuvegodset sitt i Hydale der hemsedølane har stølar. Sjølvsagt var folk ute etter å ta denne tjuvefanten, men han hadde på eitt eller anna vis greidd å skaffe seg huldrehatt, slik at både han og tjuvegodset hans var usynleg. Iblant, når han hadde folk etter seg, gøymde han seg i Hulabaksteinen, blir det sagt. Nokon god og romsleg opphaldsplass for lengre tid vil du nok finne ut at det ikkje var dersom du kryp inn, for det let seg gjera.

Dei skjønte etter kvart at skulle dei greie å fange tjuven, måtte det gjerast med lempe og list. ”Vangstradisjonen” går ut på at nokre karar la seg på lur ved elvekanten nedpå Øyno. Då dei hadde venta lenge og vel, kom Hulabaken ridande over åne, men dei såg berre spruten frå hesteføtene, for hesten og var usynleg. Men dei smelte til og skaut og råkte hesten. Då datt hatten av Hulabaken så han vart synleg. Korleis dei tok livet av karen, er det fleire ”variantar” av. Den mest vanlege er at dei tok han med utpå Hanafjorden i Slidre. Der hengde dei han etter ein båt for å truge han til å fortelja kvar han hadde tjuvegodset sitt. Gjorde han det, skulle dei spara livet hans. Men tilståinga ”sat langt inne”, og kreftene tok slutt. Då skreik han så det ljoma i fjella: ”Dei løvde meg liv, men e fekk det kji”. Dermed drukna han. Men før han oppgav anden, rokk han å lyse forbanning over gjerningsmennene og etterkomarar i 9 ledd. Og det er sagt at forbanninga var verksam i fleire generasjonar.

I mørke uversnetter kan dei enno høyre Hulabaken skrik utpå fjorde: ”Dei løvde meg liv, men e fekk det kji”. 

Så tok dei han til lands og spente han mellom fire hestar som drog til kvar sin kant. Noko verre var dei kanskje ikkje i stand til å finne på?

Heldige meg som har fått bli med på disse fine kveldsturene i Norges vakreste landskap.
Jeg håper det blir flere!

Denne uka har stort sett bestått av jobbing.
Da Tassen og jeg troppa opp i dyrebutikken på onsdag, blei vi tatt imot av den søteste velkomskomiteen man kan tenke seg!
Seks nydelige valper sto på rekke og rad, vel - de satt egentlig på noens arm  - men folka blei liksom oversett...

De neste dagene jobba jeg i Flå.
Han bamsefar har gått i dvale på ett litt ubeleilig tidspunkt...
for nå starter fellesferien!

Åpningstida i Flå er fra klokka 9, så jeg skjønner han godt jeg!

Jeg hadde førstevakt på fredag, så arbeidsdagen slutta ganske tidlig - men jeg var så trøtt at jeg måtte ha en liten blund på sofaen. Jeg blir så sliten i denne varmen, og inne er det kaldt og godt...

Baderingen min ligger i Vassfaret, men jeg tenkte det var helt trygt å ta ett kveldsbad i tjernet ved Rauk. Jeg kom imidlertidig fort på andre tanker, da jeg så hvor lite vatn det var der...

- jeg frykter at den store, stygge gjedda er fryktelig sulten.

Stakkars "Knerten" hadde vel bare såvidt berga livet!
Takket være god kamuflasje etter vårflommen :)

Sola forsvant likeså godt også, så vi ble istedet gående omkring og beundre vegetasjonen på den gamle campingplassen.

Utedassen er eneste som står igjen, men antagelig fantes det ikke andre bygninger her tidligere heller.

Folk overnatta i telt dengang da...

Det er så mange fine trær her!

Og ser man nøye etter, er de gjemmesteder for litt av hvert...

Hallingdalselva er liten, og jeg kunne helt sikkert tatt meg en dukkert der

- om bare sola hadde vist seg

 Grasslauken gror godt i elvekanten!

Og små forglemmegei'er finner fotfeste mellom glatte steiner...

De er vel søte!

Egentlig burde jeg ha slutta her, men da kvelden kom - greide jeg ikke å gjøre meg ferdig med dette blogginnlegget, enda jeg hadde fri dagen etter.

 Lørdag blei jeg sittende ute i skyggen sammen med Ingrid, Ludde, Tassen, Nalle og rokken.

Stripa var stort sett på farten, og gubben var på fisketur innpå fjellet.

Fred og ro herska i Bergheimkroken.

Og slik fortsatte dagen, helt til det ble kveld.
Da måtte jeg til fjells.

Det var nesten ikke til å kjenne seg igjen i bekken ved Imlan.
Så lite vatn!

Men Nørdre Rantetjern lå der og blinka som så mange ganger før

💓

Det var ikke ett menneske å se i fjellet denne fine kvelden, så jeg kledde av meg og hoppa til vanns.

Jeg lokka og trua, men gutta nekta plent.

De hadde ikke tenkt å ta helgevasken, nei. Det var de helt enige om.

Jeg ble liggende til tørk på den store, varme steinhella. 

Dagens siste solstråler var akkurat passe varme,

...mens Nalle og Tassen lå bak hver sin stein...

Så forsatte vi å gå langs vannkanten

Skyggene blei lange, men vi holdt oss på solsida.

Det var vindstille og helt nydelig,

og vi hadde hele lørdagskvelden å ta av

Men vi snudde ved Søre Rantetjern

- og gikk over Gråhovda på tilbakevegen.

Slik fikk vi utnytta hele dagen, 

og var ikke hjemme før klokka var nesten 22

En helt fantastisk lørdag.

Søndag var ikke så værst den heller,
 sjøl om den ble tilbrakt på jobb.
Men jeg savner sårt en Vassfartur...

HA EI FIN UKE!