Påfyll

Idag bråvåkna vi av brøytestikkene!

Det går faktisk an!
Det er ett forferdelig leven når de borrer og banker dem ned i steinhard mark,
 enda det ikke er tele i bakken.
Men det er ett sikkert vintertegn, og dagene blir kortere og kortere,
 og tida går fortere og fortere...
- om det bare var så vel 😅

Vi venter jo på gutte-valpen!

Jeg har ikke hatt mye fritid, men jeg har prøvd å variere småturene omkring i Bergheim-kroken


Det kan være spennende nok, noen ganger.



Hønene har bare hatt korte gartner-oppdrag, enda de fremdeles trives godt ute.
De spretter fram i hønsegården når luka åpner klokka ni - men de tar tidlig kveld.
 Og verpinga har så og si opphørt.



Jeg tok helg lørdag klokka 15.
Atter en gang var det "noen" som stakk kjepper i hjulene til Petter og Doffen.
Denne gangen var det ei temmelig dyster værmelding som gjorde utslaget.

Søndag tok gutta og jeg turen opp til Orrebu, for været var slett ikke sååå ille likevel. Og så var jeg veldig nysgjerrig på å se hva Bjørn hadde gjort med uthuset.


Det så igrunn ut som ei slum-rønne😆men det gjør nytta si
Så da, så!



Nalle og Tassen satte stor pris på snø,
og jeg kan være enig med dem i at snø er bedre enn regn.

Jeg bestemte meg for å reise videre.

Første stopp ; Aurdalsdammen.
Mens jeg sto der, letta plutselig en hauk opp fra ei sky av kvite fjær!



Naturens gang.
Jeg satte meg inn i bilen igjen, og kjørte videre innover.



Jeg var spent på å se Skrukkefyllhaugen.
Plassen lå øde og forlatt denne gangen.
Vi rusla litt omkring. Gikk nedom Skrukkefylla, men ingen ville bade.



Jeg vet ikke hva jeg følte ved gjensynet.
 Det er ikke slik som det burde være i Vassfaret lengre.
Men det er kanskje bare høsten som setter sitt preg på stemningen?
Tåke og stillhet.
HELDIGVIS er det stillhet å finne her!



Vi kjørte like inn til Nevlingen. Det var folketomt der også.



Nevlingkollen speila seg i vannet slik som den alltid har gjort.

Tassen kunne nok tenkt seg en lengre tur, men da sola plutselig dukka opp,
nesten sprang jeg tilbake til vannkanten for å se solglimt på Vassfarplassen.



Og så var det slutt på strømmen....

Jaja. Jeg har mange fine bilder på netthinna fremdeles.



Jeg hadde selvfølgelig ekstra batteri i bilen,
 så det blei enda noen turer att og fram, og noen flere bilder til likevel...

Snøkvite fjell i bakgrunnen.



Det var så vakkert at det tok nesten pusten ifra meg.
Så fikk jeg den gode følelsen likevel.



Vi kunne ikke slå oss til der,
og det begynte å bli rått og kjølig etterhvert.
Jeg kjørte bare sakte forbi Skrukkefyllhaugen og  Bjørke på tilbaketuren.



Jeg hadde varmen på for fullt inni bilen, men tennene klapra i kjeften.
Men jeg måtte ut for å sjekka - og joda, hauken hadde vært tilbake og forsynt seg, heldigvis!


Tåka kom også tilbake.



Hit - men ikke lengre...
Det vart en smugtitt på Aurdalsetrene også.

Bildet under her, er fra en av de siste plassene langs Vassfarvegen. Det har vel vært en plass hvor tømmerhoggerne holdt til engang i tida.

Så vart det en fin Vassfartur likevel!
Takk for den,

Jeg endte opp på Orrebu, gitt.
Bjørn var heime, så han hadde selskap av Stripa,
 og de andre beboerne hadde nytte av ham.
Dermed kunne jeg slå meg helt til ro foran vedovnen den kvelden.

Dagen derpå hadde jeg tenkt meg til Strøen, men det blåste kraftig, og det var så guffent 
- at jeg ombestemte meg da jeg sto ved bommen.

Muggedalen er ett ganske uutforska sted for min del, og det ligger lunt...

Det kosta 75,- i bommen der, så jeg nekta å la snøen hindre meg i å kjøre innover denne gangen.
Jeg kjørte nærmere ei mil, før jeg parkerte bilen i nærheten av Gamlevollen.
 Takk og pris for at jeg ikke møtte noen på den smale vegen!

Jeg slengte sekken på ryggen, og så la vi ivei oppover mot Hovdekollen.
Vi gikk og gikk, helt til vegens ende.


Vi tok ei lita pause på toppen.


Utsikten var fin, og jeg ble gledelig overraska over å finne gamle setervoller så høgt oppe.



Skiløypa "Muggedals-runden" går her,
 jeg kjente meg faktisk igjen!
Så da har jeg fått satt det på kartet, liksom.


Vi tok en liten avstikker om Holvollen på tilbaketuren.


Det var to gamle, fine setre som koste seg høgt og fritt oppi lia.



Vi kom oss tørrskodde over Muggedøla,



og Gamlevollen lå bada i sol da vi kjørte heimover.


Her inne er det mer å utforske fremdeles!



971 moh er det høgeste punktet på Vassfarvegen mellom Nesbyen og Hedalen.
Snøen hadde smelta mye i løpet av dagen!

Tilbake på Orrebu.
Jeg fyra opp i ovnen og varma meg en lapskausboks.
Det er skikkelig snaddermat når man har vært ute en lang dag!
Nøve, Nalle og Tassen tok seg deretter en blund, før hytteboka blei signert,
og vi vendte snutene heim.



Åhhh, nå nærmere det seg!
På lørdag skal jeg få snuse på valper!!!

Men det kommer også en spennende dag imorgen.
Som har blitt i dag, igjen...