onsdag 19. august 2020

Fridagen

Ei veldig travel arbeidsuke er endelig over. Egentlig har hele august og juli vært travel, men det har liksom toppa seg litt nå med de siste ukers sommervarme.
Da jeg kom heimatt 23.30 i kveld, så jeg virkelig fram til å fylle ett glass med rødvin og slenge beina på bordet. Jeg har to fridager i vente, og Yr er fremdeles optimist. Så hvis mine to undersåtter vil, føttene altså, så blir det vel en liten fjelltur imorgen. Tølle og Tassen stiller garantert opp etter ei ukes hvilepause.


Forrige onsdag tok vi oss en liten fjelltur på formiddagen.
Det tar en snau halvtime å kjøre opp til Nordre Buhovd, og derfra er det bare ei liten kneik å gå før man er oppe i det blå...



Fra Buhovdnatten kan man fint fortsette i timesvis innover fjellet, og gjett om jeg hadde lyst - men dette var vårt lille mål for dagen.



Det var brennende hett da vi kom nedatt til N.Buhovd, og jeg rakk såvidt en dusj før jeg måtte reise på jobb. 

.....




Lengre kom jeg ikke med blogginga den kvelden!
Så nå har det gått enda en dag og nesten ei natt, før jeg igjen skal prøve å skrive noen ord om den eneste fridagen i forrige uke.



Torsdag 13.juli
Vi kom oss altså ut på tur, og det tar bare en snu halvtime å gå fra parkeringa ved Godvatna
- før man står på toppen av Høgdefjell.
Det veit vi så utmerket godt 😅



Her har vi vært mange, mange ganger før, og utsikten ned i Vassfaret er stadig like flott.


Han Tor begynte å hamre ganske vilt på Blåfjell, innen vi greide å rive oss laus.



Det er som sagt ikke lange rusleturen, men uværet innhenta oss ganske kjapt likevel.


Jeg dro på meg regnponchoen,
men jeg følte meg kjempehøy i hatten der jeg skred frem som Høgdefjells høgeste punkt😨



Himmelen var blåsvart - og regn, lyn og torden kom liksom fra alle kanter.
Da vi satt trygt og godt i bilen, følte jeg meg ørlite grann snytt likevel.
Vi hadde jo sett for oss mer enn dette på den etterlengta fridagen vår!



Jeg bestemte meg for å kjøre ned til Strøen, i det minste. Bompenger var allerede betalt, og været kunne bare bli bedre.



Vinden stilna, solstrålene brøt igjennom, og jeg trossa Tor og hoppa ut av bilen - idet vettskremte ender flaksa avgårde i hver sin retning

Det var overjordisk vakkert -  syns jeg, da.



Regnet ga seg, og fargene var nærmest uvirkelige.



Alt blir så intenst og levende, når det skifter så fort!



...spennende og mystisk, akkurat slik som jeg vil at Vassfaret skal være.



Da blikket vendte mot nord, var himmelen lyseblå og lett.



Så jeg bestemte meg for å se det jeg ville se 😉

Noen ganger er det lov å lure seg sjøl littegrann, er det ikke?



Den idylliske veien fra Sandvika som går langsmed Strøen, er del av Vassfarstien.
Her ferdes en og annen fotturist, men det er ikke akkurat hardtråkka.



Gutta og jeg tok en avstikker, for jeg kunne tenke meg opp på Kviturdkollen.
Vi fulgte den bratte traktorvegen, som jeg syns blir mer igjengrodd for hvert år.



Vi kom opp til myra, og åt noen mølter før vi fortsatte.



Utsikten er jo så fin, men jeg kunne egentlig ikke unngå å se regnbygene...



KVITURDKOLLEN.

Smak på det navnet!



Denne vesle kollen 950 moh redda dagen min  💓



Tølle og Tassen måtte sjølsagt posere for fotografen 😍


Magiske farger på himmelen, elektriske...



Og det buldra og buldra, mens jeg venta på små solgløtt.



Egentlig skulle det ikke være folk her. Dette er bjørneterreng, det!



Lurer på om det rusler en enslig bamse i Vassfaret nå?
Når en sitter der og glor, tenker en at det burde være plass nok.
Men det er vel bare en drøm. Det er ikke plass for bamsen her 😔



Snauhogst, veger og hyttefelt eter seg stadig lengre innpå fra alle kanter.



Jeg feller en tåre i skrivende stund. Helt sant.



Kvit urd.



Det er så fint det å, vettu!



Og vi vart sittende under ei lurvegran i påvente av at regnet skulle gi seg. Det var strengt tatt ikke nødvendig, for vi var klissvåte forlengst.
Men det var fint å sitte der. Det lukter så godt i våt granskog!


Vi kom oss tilslutt heilberga ned på vegen igjen.
Tordenværet hadde reist til Hedalen.



Tassen syns ikke noe om å være fotomodell i Sandvika mens regnet ausa ned,
 og at Kviturdkollen såg så liten ut herifra...



De var våte, men det var jeg å 😅



Snipp  snapp snute - så var det eventyret ute.

🐾🐾

Legger med en liten filmsnutt fra idag 😍


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar