November-helg

Ei fantastisk fin helg er over.

I morgen er det arbeidsdag igjen, og det meldes ett skikkelig ruskevær.

Kontrastene er store noen ganger!

Jeg kjørte opp til Svangtjern idag, for å se om vinteren nærmer seg.

Det begynner utvilsomt så smått og dra seg til.

Det er foreløpig dårlig skiføre i lysløypa oppi Børtnesøygardan.

Men takk og pris for de siste dagers kuldegrader - ellers hadde det vært uframkommelig her.

Vi slo oss ned på bålplassen da vi hadde gått runden. Jeg var frista til å lage ett lite bål for kosens skyld, men nøyde meg med en kopp kakao. 

Resten av dagen i dag, det var faktisk 1. advent - holdt vi oss heime. Jeg hengte opp noen adventstjerner og pynta stuebordet med en lilla duk. Det får holde.

Jeg har som vanlig ett eller anna håndarbeid på gang, og nå skal det produseres noen julegaver, har jeg tenkt.

 Det er en deilig følelse å ha helgefri når værmeldinga lover SOL og bare SOL!

- så jeg var ganske rask til å komme meg til fjells på fredag.

🌞🌞🌞

Bjørn blei plukka opp på Orrebu, og så la vi ivei innover fjellet ilag.

Førstemann til topps...

Solstrålene varmer faktisk litt i slutten av november, og det var knapt ett vindpust på toppen av Høgdefjell.

Naturen har gått i dvale.



Vi gikk den samme stien tilbake, men brukte sikkert dobbelt så lang tid...



Jeg tror nesten at Tølle og Tassen beundrer utsikten også..? 

De ser, sanser og hører ihvertfall minst like mye enn oss.



Høgdefjell er ett ynda turmål for liten og stor, og det dukker opp flere og flere varder langs stien.

Tølle har mest sans for ting som kan spises, isflak f.eks

 Jeg digger slike ferdig pyntede juletrær.



Finere kan de knapt bli.



Så var det denne utsikten som vi aldri får nok av, da.



Gutta poserer utrolig nok fremdeles villig vekk...for en liten neve tørrfôr😅

Månen over Godvatna, en småkald novemberkveld.

Den fulgte med oss like tilbake til Orrebu. 

Bjørn fyra opp i bålpanna så vi skulle ha noe mer å varme oss på, og grillpølsene gikk ned på høykant.

Det var likevel godt å komme inn i varmen. Sette seg ned med noe godt i glasset og håndarbeid i fanget, mens hundene sov sin søteste søvn.

HYTTEKOZ DE LUX 



Det ble akkurat en slik dag jeg hadde drømt om lenge!

Jeg våkna faktisk før sola sto opp, så det var bare å forte seg opp og nøre opp i ovnen og sette over kaffen - og pile under dyna igjen.

Etterhvert som det blei varmere både ute og inne, var vi klare for en ny, strålende dag.

Vi kjørte ned til Strøen, og parkerte der. 

Tipper det var ca -10 c, vindstille og blå himmel. Så utrolig flott!

Vi gikk oppover stien, og stoppa knapt før vi var ved Nedre Slasetra.

Der fikk sola såvidt tak på den åpne setervollen,

og Tassen poserte uten at jeg ba ham om det...



Da vi kom opp til Slasetra, gikk vi fort videre, for der sto det en pick up.

Det var jegere i området.

Da vi nærma oss toppen på Slakollen, hørte vi elglosen.

Vi slo oss ned og etterhvert kom en jeger gående ned til oss. Elgebikkja hadde los på ei ku og en kalv, men siden det ikke var det de skulle ha, var jakta avblåst. 

Han ville bare gjøre oss oppmerksomme på at Jämthunden ikke var særlig begeistra for andre, og han ansåg det som rått parti om den møtte på våre...

Jeg var glad vi ikke var aleine på tur, denne gangen. Da vi kom opp på toppen, hadde losen stilna. Dyra hadde passert oss på den ene eller andre sida, og vi kunne "trygt" fortsette videre.

Men først beundre denne utsikten 💓

Juni 2019....

...og minnes Nalle som likte seg så godt her oppe...

Vi måtte komme oss ned igjen innen det ble mørkt, for sporhundene mine kunne vi ikke stole på.

De spora elg som bare det...

Mørket kommer brått i november, og vi visste ikke om vi ville nå igjen sola.

Sola fant oss, den!



Bare nå ikke den elgebikkja ville finne oss, så ville allting være bra 😆

Tølle og Tassen ville helst gå sine egne veier - det var tydelig at det hadde vært mange dyr i området - men vi fulgte smilefjes-stien og jeg følte meg ganske trygg.

- Blidfis'n med staven gikk jo bakerst og passa på oss! 

Tølle var sikker på at han såg både bjørn og elg i skogen, 

men han var ihvertfall ikke redd ett eneste sekund!

Da vi kom ned, hadde sola forlatt oss.

 Disse bortgjemte myrene hadde kanskje ikke sett sola i det hele tatt.

Klokka var omtrent halv fire da vi sto ved demningen. 

Vi kjørte oppatt til Orrebu, og Bjørn lagde middag til oss. 

Den reineste julemiddagen, var det!

God adventstid, folkens!