Turer i hytt og pine

Jeg lider av tur-abstinens.

Det føles som en evighet siden jeg var på tur sist!

Nå kan jeg ikke skylde på at jeg har jobba spesielt mye, jeg kan egentlig ikke skylde på været heller. For sjøl om det har vært grått nedi dalen, har sola skint i høyden, himmelen har vært blå og klar over tåketeppet.

Vi hadde noen turer forrige uke, da - eller er det to uker siden...?

 

Ei stund trodde jeg faktisk dette skulle blitt den siste....

Da Bjørn ville bli med på tur, foreslo jeg å gå til ett sted han aldri hadde vært før, ett sted jeg ikke hadde vært på mange år. 

Det var ikke mulig å parkere ved bommen der jeg først hadde tenkt, for der lå det masse tømmer, og hogstmaskiner var i arbeid. Da ble jeg litt betenkt, men på tur skulle vi. Så jeg kjørte videre, og tilslutt parkerte vi nederst, like ved der det begynte en sti. 

Det er ett virvar av stier her, og gamle skogsveier går på kryss og tvers i hele den bratte lia. Det er greit å følge merka stier når en ikke har med seg kjentmann, syns jeg.

Etter å ha rusla og gått oppover graskledde, fine stier - kom vi opp i sola -

 og rett innpå en gjørmete veg, den som fører til Rensla. 

Det er høgt og fritt, solrikt og fint på Rensla. Den gamle gården ligger ensomt til, men jeg kunne mer enn gjerne slått meg ned på en slik plass. 

Vi bestemte oss for å prøve å følge stien som fortsatte oppover. Det var ikke bare enkelt gjennom hogstfeltet, men det gikk da sånn nogenlunde.

Tilslutt gikk vi tvers over hogstflata, og ned på Lomtjernvegen.

Det går en Bjørn på stien...

Kanskje vi kunne komme opp til Kastet likevel, slik jeg først hadde tenkt...?

Vi tok snarveien...



Og så kom vi fram til Kastet som lå bada i gylden kveldssol.

(det var faktisk ei regnbue i bakgrunnen også!)

Vakkert! 

Jeg var her for 1. gang i november i 2008 sammen med Berit, Kango og Nalle. Vi satt på trammen og åt niste, da de underjordiske greip tak i posen med Haugaplassinga (kaker) og prøvde å dra den innunder dørhella.

Husker du det, Berit?

Vi begynte derfor å se oss om etter ett anna sted å slå oss ned,

 for å ta kaffekoppen og nista denne gangen.

Tassen fant en stein, han - som sikkert hadde vært fin å sitte på - men vi(jeg) tenkte vi kunne gå til en av de andre gårdene før sola gikk ned.

Vi begynte å gå, og plutselig merka vi at Tassen var forsvunnet!

Tølle kom som ei kule da vi ropte, men Tassen - han dukka ikke opp!

 Vi gikk litt att og fram mens vi ropte, og etterhvert begynte vi å bli skikkelig urolige. 

Hvor i all verden hadde pyse-Tassen gjort av seg? 

Kom ikke her og si at jeg trodde det var de underjordiske som hadde tatt ham, men

vi hadde sett både hjort og ørn på turen opp hit.  

Det gikk en halvtime. Sola gikk ned, og lufta blei kald. Og Tassen kom ikke. Dette ligna slettes ikke på ham som alltid går og passer på meg, og følger med på hvor han har meg. Jeg blåste i fløyta gang på gang, Bjørn plystra og vi ropte så godt vi kunne med vår søteste stemme. Og lytta og lytta.

 Så med ett - hørte vi ett bjeff.

Jeg var sikker på at det var Tassen, og la på sprang i retning lyden.
 

Da han kom løpende i mot meg, tror jeg nesten hjertet mitt stoppa.

 Beina mine svikta ihvertfall.

Han var veldig glad for å se meg, men han var verken andpusten eller spesielt stressa! Han fulgte villig med oss nedover vegen, han var i grunn akkurat som han bruker å være. Men jeg kan ikke huske sist jeg har vært så redd. 

Aldri har noen av mine hunder vært borte så lenge før, nesten 40 minutter!!!

 En rekker å se for seg det ene og det andre i løpet av den tida!

Huttetu.

Når jeg tenker på det i ettertid, så tipper jeg forklaringen på forsvinningen må være at han fant en eller annen "skatt" som han måtte grave ned. Og kanskje måtte han så langt avgårde, at han ble usikker på hvor han var da skatten var omhyggelig gjemt. Derfor ga han lyd ifra seg tilslutt.

Det vart ihvertfall kvelden og bekmørkt innen vi kom oss tilbake til bilen.

En gang måtte jo bli den første 😅

 ...vi var heldige som kunne følge en vei gjennom skogen de tre siste km.

Vi fikk oss en lengre tur enn beregna dagen før også, vi.

Været var helt ok, og vi gikk hjemmefra uten mål og mening.

Det var lenge siden sist jeg hadde gått oppover Gaupeskørre, 

enda så fint det er oppi der.

Det er ganske bratt, da. Og det frister ikke alltid med bratte bakker, liksom. 

Men nå gikk det greit. 

Bare så synd at den gamle stien er så kort!

Plutselig havner en oppi ett hogstfelt, her også.

Utsikten kan man ikke klage på.



Etter noen bomturer, fant vi tilslutt "hovedåra" gjennom hogsten.

Ganske utrolig at det ikke er mer enn ett par km opp til vegen,

 det føles dobbelt så langt 😅



Jeg hadde ikke lyst til å labbe km på km nedover langs grusvegen, så vi tok en snarvei. 



Sett for en vakker utsikt!?!

Vi gikk oppover her i vår, og utsikten var vel egentlig like fin da...

Tølle og Tassen hadde finni hvert sitt bein. Hver gang jeg stoppa for å se meg omkring, la de seg ned for å gnage. Derfor kunne jeg ikke stå stille for lenge. 

 ...men jeg måtte følge godt med, og gå forsiktig på den glatte mosen, ellers hadde jeg vel havna nede i tunet på ett øyeblikk...



Vi greide oss utmerket!

Jeg fant Kubbestol-stien, og gutta fulgte etter så godt de kunne.

Hele tida med hvert sitt bein i kjeften 😁

Kubbestolen 💓

Rett som det var, tok stien brått slutt.

Utsikten kunne vært bedre, men en ser da Hallingdalselva, ihvertfall!

Turtips 😅

Vi gikk Mastestien en dag også.

Jeg var spent på om det i det hele tatt gikk an å ta seg fram der etter høstflommen,

men det gikk altså greit.

Så jeg har ingen unnskyldning...

En annen fridag, gikk vi til Likkistefjellet.

Herregud, det var den 29. oktober - det er jo virkelig lenge siden.

Det er ikke lange turen, men det er så fint å sitte der og bare se seg omkring!

Setergrenda Domfet ligger neimen ikke langt unna Bringen og Vassfaret, en ser det tydelig fra denne kanten. 

Der nede ligger Vassfarplassen.

 Og Nevlingkollen. Dit skal vi til sommeren, Tove!

Jeg vet ikke om ett vakrere sted å sitte og drømme. 

Vi skal gå til Pukla neste sommer også. Helt sikkert.

Håper vi får oss noen turer til Bjørke og Skrukkefyllhaugen også 😊



Hestejuvnatten, Høgevarde og Gråfjell. Joda, tar gjerne flere turer dit også.

Hopp og sprett og tjo og hei.

Tenk så heldige vi er - som har alt dette omkring oss, gutter!

Og når sekken åpnes og nistepakka tas fram, da er livet godt, da



Ubeskrivelig godt.

Vi har alt vi trenger og mere til.

💓

Etter turen, stakk vi innom hos mamma for å gi henne litt av vår tid.

Tenk, det skulle ikke mere til for å gjøre en dag fulkommen.