Ei fantastisk uke i februar

Den første mandagen i februar, var ganske grå.

Det ble ingen langtur på formiddagen, men vi hadde det moro nedpå Reitevollen. Jeg gjemte saker og ting, og gutta fikk brukt snuta si. Tassen er ganske flink til å apportere, egentlig! Og de orange løsbitta vi fikk av Hilde på ett Runderingskurs for ørten år siden, er spesielt interessante. 

 

Uka begynte med en arbeidsdag, men uka har gått rasende fort.

På tirsdag fikk jeg besøk av ei gammel skolevenninde. Vi har kjent hverandre siden vi møttes i 1. klasse på Flå skole, men de siste 20 - 30?!? åra, har ho bodd i Danmark, så vi ses av naturlige grunner ikke så ofte. Men når vi treffes, er liksom alt som før. Joda, vi har blitt eldre, men praten gikk akkurat som før, og timene bare fløy avsted. 

Facebook ble ikke sjekka før langt utpå eftan, og det var da jeg fikk se at det var savna en katt i Flå. Den hadde greid å smette ut av bilen da menneskene dens skulle levere søppel på den nye avfallsorteringen til hyttene oppe ved Veneli/Turufjell søndag kveld. Min første tanke var at dette var hyttefolk som bare hadde reist videre, og nærmest forventa at bygdefolket skulle leite etter katten. Fy skamme meg som dømmer folk før jeg har den minste anelse om hva som ligger bak.

 Men jeg fikk ikke den unge katten ut av tankene, og da Sylvia ringte utpå kveld og var like bekymra som meg, ble vi enige om at noe måtte gjøres.

  Seinere på kvelden fikk Silvia med seg ei venninne, og sammen dro de oppover, utrusta med lommelykter, for å se etter katten. Men det var resultatløst.

 Neste formiddag kjørte jeg til Nes for å låne ei kattefelle av Nesbyen katter. Heldigvis kom Bjørn heim, så han kunne passe hundene slik at jeg kunne dra til Flå med fella før jeg skulle på jobb. Det er jo alltid noe å ta hensyn til...

Da jeg kom opp til søpleplassen, sto allerede Sylvia og katteeieren der - og området var fullt av søte, bittesmå kattespor.  

De hadde fulgt spor i alle retninger, men spora så ut til å vende tilbake hver gang. Derfor var vi ganske sikre på at Lucifer lå i nærheten og spionerte på oss - og vi følte oss overbeviste om at katta ville gå i fella i løpet av kvelden. 

Den stakkars katte-eieren hadde nærmest gitt opp håpet, men nå ble han optimistisk

 

Vi fylte opp med velduftende bløtfôr, og regna med at pus begynte å bli fryktelig sulten. 

 Jeg dro opp der da jeg var ferdig på jobb 23.30, og gikk omkring og lokka en times tid, men ingenting skjedde. Ingen nye spor, og kaldt var det. -14-15c, tror jeg - like kaldt som foregående natt. Sylvia satte klokka på vekking, og tok en tur opp der i 4-tida om natta. Ingenting da heller. Silje sjekka fella litt seinere, og en elektriker som jobba i nærheten tok en titt, og utpå dag kom katteeieren tilbake igjen - den lange veien helt fra Bærum. Sylvia og han kjørte deretter omkring og så etter spor, men forsvinningen var ett mysterium.

 Ei ny natt, men heldigvis bare noen få kuldegrader. Det snødde litt også, men jeg så ingen nye spor da jeg sjekka området ved midnattstider. Vi ble enige om å la det stå til. Katta hadde overlevd skikkelig kalde netter, så den ville greie denne natta sjøl om den skulle gå i fella...

Det var vemodig å se de gamle kattespora, og ikke ane hvor katten befant seg

😽

Men så - fredagmorgen kom Silje med det glade budskap;

Lucifer satt i fella!!!

Det var nesten ikke til å tro!!!

Silje tok han med seg hjem, og han viste seg å være i skjønneste orden. Han hadde tjukk og god kullsvart pels, og var en fantastisk godmodig og tillitsfull ung katt. Det så ikke ut til at han hadde lidd noen nød, men han satte stor pris på maten ho serverte. Det var virkelig godt å se ham. 

Jeg tok med meg fella til Nesbyen og leverte den der jeg hadde henta den.

 Takk og pris for at Nesbyen Katter hadde ledig kattefelle da vi trengte det! Kattefellene deres er stadig i bruk. Bare i fjor sørga de to ildsjelene i foreningen, Kristin og Janne, for å gi 69 katter i Hallingdal ett nytt og bedre liv.

Det er helt flaut hvor dårlig vi behandler kattene våre her i dalen.

Heldigvis gikk det bra med Lucifer. Fem døgn på rømmen i Hallingdal var nok, og matfaren hans var overlykkelig over å få ham trygt hjem.

Den unge mannen var rørende takknemlig for hjelpen han hadde fått.

Dette var vel en fin start på helga.

Det ble en tur med Tølle og Tassen også den dagen - noen km i sykkelstiene på solsida i Nes, faktisk!

Innimellom kom det noen vindkast med snø, mens sola skinte tappert.

Det var egentlig veldig fint!

Det blåste litt kaldt oppå Utsikten...

- men jeg hadde go'følelse med meg hele veien nedover igjen.

Neste stopp var hos Hege i Skranglebygda 

💓

Ho har skapt en noe helt spesielt, sin egen lille miniatyrfantasiverden, 

og i desember fikk ho velfortjent omtale i Hallingdølen.

Ho har en egen facebook-gruppe-  Liv og røre i Skranglebygd, som nå er oppe i hele 1,6k medlemmer 💥

Jeg anbefaler alle å ta en titt!

Jeg ville ikke bli med å spille ringspill...det hadde vært rått parti, Hege 😉

- men da vi kom heim, 

blei det høytlesning i boka vi hadde vært så heldige å få kjøpt!

 Bjørn og jeg hadde forresten kjøpt hver vår Hallingdøl på torsdag.

Den var ganske spesiell... Absolutt alt var skrevet på hallingdialekt!

Men jeg hadde jo kommet til fredag nå. 

Det skjedde nemlig flere gledelige ting den dagen.

Det er kanskje ikke så lett å se på bildet, men det står tre rådyr på det nederste jordet! Rådyra var endelig tilbake etter stormen i november!!!

Det er ikke rart jeg var lett til sinns den dagen.

På lørdag gikk vi tur oppover berga. Det var lett å ta seg fram på piggsko

Sola varma, og snømannen var medgjørlig. Ei liten stund 😆

Utsikten var upåklagelig.

- og jeg har jo de beste turkompisene

Jeg er så glad vi bor her vi bor, med naturen rett utafor stuedøra!

Så ble det søndag.

Sjølvaste  Kom deg ut - dagen!

Trur du ikke jeg hadde reist ifra mobilen hjemme. 

Uten kamera og gps var jeg på nippet til å snu!

Men når jeg først hadde sagt jeg hadde lyst til å finne triggerpunktet på Knaussen,

så var det ingen bønn utenom.

Hva har man gode venner for?

Vi fant det andre triggerpunktet også, vi 

- det som jeg har sitti nede ved rv 7 og sett laaaangt opp på så mang en gang!

Tusen takk for turen og bildene, kjære Tove - hva skulle vi gjort uten deg!?!

På hjemveien stoppa vi ved vogna til Hallingporten og kjøpte med oss Thai-mat,

 også det takket være Tove, for jeg hadde ikke med meg bankkort engang 😅

Imorgen er det atter en dag, og vi har tenkt oss ut på tur igjen.

Så nå tror jeg rett og slett jeg må logge av, 

sjøl om jeg egentlig har mye mer på hjertet

💓

HA N FIN MANDAG - DET SKAL JEG!!!