Noen bilder sier mer enn ord.
Jeg tok så mange bilder den søndagen da vi gikk den fine runden om Darren, at dette blogginnlegget umulig kan bli ferdig, om jeg skal beskrive hvert bilde...
Lykken var kjempestor da Tove banka på døra tidlig om morgenen for å bli med oss på tur!
Lillian hadde lovd å fikse sol og oppholdsvær, så avtalen var å møte henne på Bromma kl 11.
Som tenkt så gjort.
Vannet fra oven hadde tydeligvis gjort fra seg, så jeg kan ikke benekte at Lillian hadde vært i kontakt med han der oppe.
Noen liker vann bedre enn andre, det er sikkert 😅
Det var ikke akkurat grått, men temmelig overskya - da vi begynte å gå fra Imle.
Stien var som en bekk, men vi øyna jo håp om at den ville tørke opp i løpet av dagen.
Det var da tross alt ei stripe blå himmel der oppe!
Vi var sikre på at det ikke ville komme mer regn, så vi gikk med freidig mot.
Her er gjengen!
Ja, for de har allerede blitt en sammensveisa gjeng, disse fem 💓
Findus er i den rette alderen nå - han elsker damer!
Han elsker både Hailey og "svigermor"...
- og han beundrer Bella enormt...størrelsen er ingen hindring!
Tassen syns enkelte ting burde vært sensurert.
(Lillian kom ikke stort lengre enn hit, i sitt første blogginnlegg 😉)
Etter den første vesle stoppen, kryssa vi en (enda en) bekk, og svingte av stien over Høgfjellet.
Sognafarets 2. blogginnlegg begynner omtrent her
Utsikten mot Hallingdal var så flott, vi brukte stadig ordet magisk!
Gutta mine foretrekker "mose-bad"
Det var så fint å se tåkedottene som steg opp fra dalen
og innimellom titta sola fram, og da tror jeg tilogmed Lillian og jeg holdt kjeft.
Nonsnatten!
Ett syn for guder!
Tølle på stein, og Rustadstølen i bakgrunnen..
På veg ned fra Nonsnatten, fant Bella en badekulp
Det var verken dyr eller mennesker å se, så vi tok sjansen på å slippe hundene.
Det satte de pris på!
Hundene fant ett reinsgevir som lå i stien
Lillian tok ansvaret med å få det med hjem.
Det spørs om ikke Tove og jeg hadde litt tyngre sekk enn henne 😂
Stien ses tydelig i terrenget, men det er mange avstikkere og en god del dyretråkk.
Noen må alltid opp på de største steinene -
og noen må ned i de minste kulpene...
Hver sin lyst, altså!
Tølle, men Nonsnatten i bakgrunnen 😅
Nonsnatten rager forresten 1096 moh, det går litt opp og ned her i verden
Fjellbjørka var veldig gul og fin her, ikke som i Hemsedal - der bjørkeskogen sto brun og inntørka...
Tove var på cachejakt denne dagen, og her fant ho sin andre - med god hjelp.
Da sola titta fram igjen, var samtlige enige om at det passa bra å ta ei matpause.
Skravla gikk om alt mellom himmel og jord. Sjøl Tove og Lillian møttes for første gang, var de jammen som gamle kjente, de også.
Lurer på hva Lillian hadde på brødskiva si?
Tove hadde også med seg noe godt, helt sikkert.
Lavkarbo-nista mi var visst ikke så fristende😂
Dette høst-landskapet, altså 😍
Så begynte vi å gå videre, sjøl om vi hadde hele dagen...
Vi gikk stort sett slik, i lang, lang rekke. Og tok mange stopp for å prate (og puste) litt underveis
Tøffe, tapre Tove tar en pust i bakken og beundrer utsikten.
Det kom ikke en eneste klage fra hennes munn, verken om innpåslitne hunder, våte myrer, lange bakker eller skravlete kjerringer. Det hendte nok at vi glemte oss bort litt, Lillian og jeg. I vår iver etter å ta bilder av hundene våre, gikk tempoet i rykk og napp. Tove tusla bak og var blid som ei sol.
Dette var faktisk Toves første fjelltur i år. Vi satte utrolig pris på hennes selskap!
Darren kom nærmere og nærmere...
Endelig kom Lillian opp på dette fjellet som ho har hatt som turmål ei god stund!
Heretter kommer jeg til å forbinde Darren med henne og tyttebær, forstå det den som kan 😉
DARREN 1102 moh
Tove med de firbeinte vennene 😊
Så var vi klare for den siste etappa...
Sola hadde fått mer og mer tumleplass i løpet av dagen, men nå begynte skyggene å bli lange.
Lillians 3. innlegg hopper litt att og fram, og det gjorde vi også...
Vi gikk nemlig i lang rekke, da Tove oppdaga plutselig at vi hadde gått forbi en cache 😱
Nei, sett på slikt. Vi snur - var Lillians kontante kommentar.
Tove fortjente alle 😊 ho kunne få, når ho først var her!
Cachen ble logga, mens Tassen holdt vakt.
Så gikk vi tilbake den samme vegen igjen.
Skyggene ble bare lengre og lengre.
Og vinden tok seg opp litt...
Hundene var tilogmed lei av å posere!
Jaja, ett bilde ble det - men ingen matpause.
Det frista mer å komme seg hjem!
Det ser så godt og varmt ut på bilde,
men både Lillian og jeg hadde gått med klissvåte sko nesten hele dagen 😅
Da Tove fikk signert dagens 6. cache, tror jeg ho var godt fornøyd også
Søndagsturen gikk over all forventing, og dagen ble fylt med gode minner.
Høstfargene var på sitt beste, været var upåklagelig, og både to og firbeinte turkamerater var alle helt eksemplariske!
Jeg skulle virkelig ønske vi rakk en fjelltur til sammen, før snøen legger seg...
💓💓💓
Så blei dette innlegget ferdig til slutt, og med en kommentar under hvert bilde likevel.
Det er rart med det.
Tove overnatta i Olabu, og har blogga om begivenhetene i Hallingdal forlengst. Vi fikk oss en liten tur dagen derpå, før ho dro heim og jeg på jobb. Det føles allerede så lenge siden!
Men takk skal dere ha jenter, for turen -og tålmodigheten 😆
Så mange flotte bilder :) Tusen takk for turen! Jeg er så glad for at jeg fikk denne fjellturen sammen med dere to :)
SvarSlettSjøl takk! Det var veldig godt å se deg igjen!
SlettOpplysningen 1881, hvor det er tyttebær? Jo nå skal du høre her... Utrolig flott turbeskrivelse, som vanlig. Herlig turfølge i flott høstterreng med utrolig flotte farger. Det er viktig å få med alle cacher når man er et sted. Sånne forbigåtte er veldig irriterende. Klart vi må få til en tur til i fjellet. Har ikke lyst til å ha med spade, men må man så må man 🤷
SvarSlettIdag var Gråfjell dekka av ett melisdryss! Det kan nok hende vi må satse på en skogstur igjen istedet, men det er helt ok, det. Tur er tur, nesten ;)
Slett