lørdag 3. oktober 2020

I Bertes fotspor

Bjørke ligger i nord-vestenden av Aurdalsfjorden.
Det var hedølen Anders Torgrimsen f.1776-d.1846, som i sin tid rydda plassen og gjorde den til en av de største gårdene i Vassfaret.



Hansesprang-setra hørte til innunder gården, samt 3 mål dyrka mark og 20 mål slåtteland. Anders gifta seg i 1812 med Barbro Iversdatter og de fikk 10 barn. Den førstefødte fikk navnet Marit Andersdatter Bjørke. Som så mange andre vassfaringer, solgte de det de hadde og reiste til Amerika i 1850-åra. I kjøpekontrakta sto det bla. at det fulgte med ei flintelåsrifle og 59(!) fiskegarn.
Men Marit blei værende.
Ho gifta seg med Østen Olsen Dølvenseie og det var de to som bygde opp Skrukkefyllhaugen. De fikk fire unger, men bare ei vokste opp. Det var Berte.
Berte Skrukkefyllhaugen f.1854 - d.1950

Bjørke har blitt brukt til så mangt, og har hatt forskjellige eiere opp gjennom tida, og de siste som bodde her var Hans Bragerhaug d.e. med familie. Det var han som bygde på en etasje, og siden da har huset stått uforandra.


Skrukkefyllhaugen ligger nok finere til, men Bjørke rommer så mye og er dønn ekte. Vegger og tak er mørke av elde, dørstokkene er nedslitte, det knirker i gulvet, og gardinene blafrer
- det oser historie!
Jeg likte meg veldig godt på Bjørke, der var det høyt under taket.


morgenstund

Det var soverom og mange senger i 2.etasje, men vi brukte bare den ene etasjen.  Petter var innlosjert på kammerset, og sjøl slo vi oss ned på gulvet i stua om natta,
 i nærkontakt med de firbeinte - og de med åtte...



Søndagsmorgen kosta vi på oss en skikkelig villmarksfrokost.



Det merktes på kroppen at vi hadde gått noen km i bakkar og berg de siste dagene, så den siste dagen skulle vi bare rusle litt omkring.
Stien mellom Bjørke og Skrukkefyllhaugen skulle være grei, men Petter valgte å gå sin egen vei.



Vi møtte på en forunderlig fremmed-kar inni skogen.


Etter omlag 3,5 km på noenlunde flatmark, kom vi fram til Skrukkefyllhaugen som lå folketom og øde. Kvelden før hadde det stått fem biler parkert utafor, men nå vågde vi oss inn gjennom den åpne grinda.



Der satt jammen Petter, og han blei sikkert veldig glad for å se oss...



Jeg spanderte en kaffekopp. Tove fikk ha teen sin ifred, men alle fikk smake på sjokoladekaka hennes.



Så vart vi enige om å fortsette turen mot Hallingvika. 



Det var lettskya og litt rått i lufta, skikkelig høststemning.



Lundehundene gikk fullstendig "bærserk" da vi kom forbi Greineløken.



Høstskogen var så fargerik og flott, jeg kan knapt huske å ha sett den så fin før!



Overalt hvor jeg snudde meg, var det ett fargesprakende teppe av lyng og mose.



Og stien var blåmerka...



Etter en km eller to, var vi framme ved Hallingvika.



For en beliggenhet - med utsikt mot Nevlingkollen, Brennkollen, Hansesprang
 og Bjørke, på andre sida av Aurdalsfjorden.
Her bodde Berte til ho forlot Vassfaret for godt i 1921, for snart 100 år siden...



Vi gikk utpå odden, men der blåste det for mye for oss - så vi snudde.



Vi gikk forbi den gamle stallen igjen.
Det er bare såvidt den står oppreist nå, men den står.



Naturen tar den sakte men sikkert tilbake, og det er både vakkert og vemodig.



Vi satte oss ned ei lita stund, mens "ungdommen" herja. 
Doffen på 9,5 og Tølle på 1 år 


Jaja, så måtte vi ta fatt på den lange hjemvegen.
De fire friskussene fremst i sporet.



Noen på og noen utafor, vi hadde det jo ikke så travelt!



Når en går i så vakre omgivelser, greier jeg ikke å skynde meg. 
Tenk, her på denne stien gikk Berte mange, mange ganger.
Kanskje ho gikk her den aller siste gangen også, da ho flytta fra sitt kjære Vassfar og til Karirud i Flå.



Jeg lurer på...
har det vært jernutvinning eller noe slikt her ved myra? Hvorfor ligger de steinene der?


Hm. Det vart en laaang veg tilbake til Bjørke.



Ingen hadde vel særlig lyst til å reise derfra.
Vi hadde hatt ei kjempefin helg med ett utrolig flott høstvær!


Vi hadde hatt tre fantastiske turer, og kost oss i hverandres selskap hele tida.
Det har tatt sin tid å skrive denne siste delen, for jeg har hatt så mange bilder å gå igjennom, og å velge ut bare noen få, er neimen ikke lett.
 Dessuten...da jeg hadde skrevet ett innlegg - forsvant alt sammen før det ble publisert - og da holdt jeg på å gi opp. Men det kunne jeg jo ikke. Jeg kommer til å mimre om disse Vassfardagene igjen og igjen...
Tove har fortalt om turene i bloggen sin, og jeg har kost meg i mellomtida med å se på hennes bilder og lese hennes ord. 

Jeg vil aldri glemme denne helga 😊



Vel, da vi kom tilbake til Bjørke,
satte vi over vaskevann og en grautkjele - etter at vi hadde pakka oss ut så godt det lot seg gjøre.
Det er utrolig hvor mye en drar med seg, og som kanskje er kjekt å ha 
- men det gjorde jo ingenting, for vi kunne bare slenge sakene inn i bilen.
 Bedre med for mye enn for lite - til en viss grad 😅
Petter derimot, han var ferdig pakka før vi fikk sukk for oss.



Han vart ganske salig i blikket da rømmegrøten kom på bordet.


Vi åt i taushet.
Nei, det gjorde vi slettes ikke. Skravla gikk stort sett hele tida, den.
 Men rømmegraut er godt, og vi åt vel kanskje litt for mye som vanlig.


Petter og Doffen ble vinka avgårde før det ble mørkt. De hadde tross alt 25 mil å kjøre for å komme heim. 
Tove tok oppvasken, mens jeg dro over gulva.
Tilslutt var det på tide å ta farvel, og det var den tyngste jobben.



TUSEN, TUSEN TAKK FOR OSS.

4 kommentarer:

  1. At det går an å være så heldig med vær, tidspunkt og opplevelser? Ja dette ble en knakende flott og minnerik ferie som jeg kan leve lenge på :) Akkurat som for tre år siden da vi var i samme området :)
    Du skriver som vanlig så fint og har mange fine bilder som det er fint å kunne gå tilbake til for å se igjen og igjen.
    Jeg har slitt med det noen ganger at jeg har lastet inn mange bilder og skrevet det meste og så kommer jeg borti en kombinasjon på tastaturet som tydeligvis betyr "slett" og alt sammen forsvinner - guri, det er frustrerende! Da har jeg lyst til å droppe hele innlegget, men jeg kan jo ikke det...
    Håper du får noen nye fine turer snart, selv om været ser stusselig ut framover.
    Tusen takk for denne flotte ferien sammen med dere :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg rakk heldigvis en tur til Hallingnatten, før regnværet satte inn...forrige tirsdag eller noe. Har ikke akkurat fritidsproblemer i dårlig vær heller, men jeg håper å få se sola i morgen - da har jeg ihvertfall en fridag igjen.
      Veldig kjedelig når noe klikker i dataverdenen. Da blir jeg hjelpesløs og frustrert! Men vi kan ikke gi oss, nei.

      Det har ikke blitt mange turer på deg heller siden vi var i Vassfaret?
      God søndag! Kos deg med bundingen 😉

      Slett
  2. Veldig moro å lese om og se bilder fra turene dine! Kjempeflott turområde med mye historie! 👍

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for koselig tilbakemelding ☺️
      Vassfaret ligger mitt hjerte nær pga historien og den varierte naturen. Det er stadig noe nytt å oppdage i denne dalen, men jeg frykter for flere inngrep som økende turisme, hyttebygging og veier...

      Slett