Fra Bjørke - til Nevlingkollen

En ny, strålende morgen opprant.
Vi visste det ikke da, men dette skulle bli høstens aller, aller fineste dag.



Jeg hadde lyst til å gå oppover Måsavegen, og da vart det slik 😁

"I melonna, dvs i ukene mellom slåtten og skuronna, drev Berte på med lauving i bjørkeskogen oppunder fjellet. Kjerv på kjerv blei bunta sammen og satt inntil stammen på kvistete grantrær. Der kunne de stå til vinterføret kom. Så var det mosesankingen inn på selve fjellet, da ho la kvitmosen i store hauger og satte en høy staur i midten, slik at de kunne finnes igjen under fonnene. I ledige stunder - hvis det går an å bruke ett slik uttrykk i denne sammenhengen - var så Berte med på å grave den store Måsavegen som ho og den nye oppsitteren på Bjørke laget i felleskap. På denne kunne de dra mosen så noenlunde lettvint nedover den bratte og ulendte lia fra Bakkomkjellera, selv i vintre med lite snø. Ja, for lauv og mose fra fjellet var faktisk halve krøtterforet det." 

Fra boka Berte Skrukkefyllhaugen av Evard Elsrud

Jeg syns det er så fint at vi få servert slike historier!

Da Bjørn kom tidlig på morgenen, gjorde vi noe lurt. Vi parkerte bilen hans ved Nevlingen, før vi begynte å gå i samla flokk fra Bjørke.



Planen var nemlig at vi skulle gå opp Måsavegen til Fjellvatnet, før vi tok en avstikker uttom Nevlingkollen - deretter kunne vi gå ned Dølavegen til Vassfarplassen, og videre til Nevlingen. Det ville bli en fin dagstur.



Det var lange og bratte bakker her også,
men vi hadde hele dagen å ta av.



Stien var lite brukt, men godt merka.



 Jeg tipper likevel at det var mange øyne som fulgte med oss i skogen,

 men vi møtte bare på han herre her.



Jeg lurer fælt på hva han sa til Tove ??



Der ligger Nevlingkollen og ser så forlokkende ut.


Vi tok oss stadig noen fem-minutter i skyggen.



Da klokka nærma seg 14, øyna vi endelig snaufjell.



Da tok vi oss ei skikkelig god kvil.



Det var en utrolig fin plass vi fant oss også, da!



Da nista var spist, tok gutta seg en blund.



Barfi koste seg veldig, ho også - og ho er jo så fin!
 men ho var ikke så veldig interessert i å bli fotografert hele tida.
Det endte med at ho snudde ryggen til meg 😅



Men Tølle, da - han som hadde sin aller første bursdag og greier,
han glemte jeg visst å ta ett skikkelig bilde av i høstlyngen!



Orange bjørkelauv mot blå himmel.
- en kunne saktens ligge på ryggen å glo på en slik dag, men vi ville videre



Tølle og Tassen gikk fremst, og de var aldri i tvil om hvor stien gikk.



Da vi kom oppå snaufjellet, såg vi nedbeita reinmose. Nå til dags finner reinen mat her, her som Berte gikk omkring og sanka mose for nesten 100 år siden. Vi hadde brukt nesten tre timer opp hit, Berte nøyde seg sikkert med én...
Den flotte utsikten ned på Fjellvatnet, var den samme som før.



De blå hallingfjella pryder horisonten. Både Hestegjuvnatten og Høgevarde skiller seg ut.



Vi fikk plutselig øye på noen fuglejegere på veg mot Brennkollen.

Like etter kom vi innpå Dølavegen. 
  I fjor var Tove og jeg innom den samma stien, da vi gikk en rundtur fra Søbekkseter til Brennkollen. Det ble Nalles siste langtur. Det er litt vemodig å tenke tilbake på den turen som var så lang for Nalle, han var 13 år, men i storform.


Vi fulgte stien nedover mot Fjellvatnet.

- før den gikk litt oppover igjen.
Men her var det bare deilig å gå.

og så - Fjellvatnet.

Da la Petter på sprang,  kasta sko og hoppa uti!
Han bare måtte ta en dukkert!



Jada, Nilsen - vi så at det vart ringer i vatnet 😂


Her var det en særdeles fin badestamp for tusser og småtrøll!

Vi sendte ut en speider, og fortsatte oppover mot Nevlingkollen 😉

Utsikt mot Aurdalsfjorden og Vassfarfjell åpenbarte seg i alle retninger.
Storslagen natur!

Vi sikta mot toppen, og ankom det høgeste punktet da klokka var omtrent 16.30.

Det er sjelden jeg følger med på klokka når vi er på tur, men vi måtte innse at vi antagelig ikke hadde tid nok til å komme oss ned på den ytterste kollen og ned til Vassfarplassen, før mørket kom.

Både to og firbeinte hadde slitne bein, så vi slo oss ned her og unte oss istedet ei lang og god kvil.

Tølle og alle de andre blir mer enn gjerne med utpå sjølve kollen en annen gang,

det er jeg sikker på. Greit å ha noen turer tilgode også! 

Enda en mer eller mindre vellykka selfie av dagens turfølge.

Sakte og sikkert vendte vi tilbake mot Fjellvatnet. Det var så ubeskrivelig flott å bare være ute denne dagen, og fotopauser ble det mange av.

Lundehunder på sten + en lapphund og en noenlundehund 

💖

Tølle feira bursdag med jevne mellomrom. Han har igrunn lett for å bli midtpunktet uansett hvor han er, han.

Så gikk vi litt igjen, da... mot Fjellvatnet.

Det tok som alle forstår sin tid .

Vi kom omsider inn på Dølavegen igjen.

Det var lite vatn i Fjellbekken, men mer enn nok til å få fylt opp att drikkeflaskene.

Tove tok Sjumil-steg nedover Dølavegen, og de små lundehundene strevde med å holde følge med lapphund-ekvipasjen!

- men en kjede er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd 😅

Dølavegen var utbedra mange steder, men den var fremdeles like bratt.

Godt å kjenne at knær og ankler holdt stand i nedoverbakken.

Sola skinte fremdeles på Raufjell, da vi nærma vi oss Nevlingen.

Da vi kom ned til Vassfarplassen, var vi "berga".

 Da var det ikke så farlig om det ble mørkt.

Neste gang skal vi bruke klatretauet til Nilsen, tenker jeg 😉

Da vi omsider kom tilbake til Bjørke, flata de fort ut etter kveldsmaten!



Tølle, Tassen og Barfi er vel heldige som har mjuke, gode senger 😆

Da vi tobeinte hadde spist oss mette og vel så det på Småmaten til Pizzamannen, eller hvordan det nå enn var (småmat fra Flø Heimelaga ;) - kan vi ikke skryte av at vi holdt øynene oppe så stort mye lengre, vi heller. 

...ihvertfall ikke Petter, som vi av bekvemmelighetsgrunner hadde tilbudt køyesenga på soverommet - vi hørte typiske mannelyder derfra lenge før lysene var blåst ut  ZZZzzzz