...del 2

Alle fikk seg ei god natts søvn, og da morgenen kom var det om å gjøre å komme seg først på utedoen.

Hele Skrukkefyllhaugen er inngjerda nå, og det er veldig praktisk å bare kunne slippe bikkjene ut. Utedoen er utafor gjerdet, så gutta satt fint på plass innafor og venta på meg. Det er jo reine luksusen det, å væra aleine på dass!

Det hadde vært kjølig om natta. Grasset var duggvått og det lukta friskt!

Ettersom det hadde vært såpass lav nattetemperatur, frista det egentlig ikke så veldig med morgenbad...

foto; Tove Nordheim
VEND ANDLETET MOT SOLE, SO HEV DU SKUGGEN BAK DEG

Men Tove insisterte, og hoppa rett til vanns.  

Jeg hadde ikke tatt med mobilen, så akkurat det kan dessverre ikke bevises.

Det kan ikke benektes at jeg følte ett visst press til å gjøre det samme som henne, og jeg prøvde virkelig - men det tok litt lengre tid med meg...

Det var iskaldt med det samme, men så ble det faktisk ganske deilig!

Så svømte vi rundt som to gåsunger ei stund, før vi vagga opp den lange bakken igjen.

Vi var varme i kroppen innen vi nådde dørhella på Skrukkefyllhaugen.

Etter en trivelig morgenstund, pakka vi sekken og rusla til Hallingvika.

Det var folk og telt på Fantekjerringberget, så vi gikk videre og utpå Djupodden. Innen vi kom så langt, hadde det skya til og blåst opp.

Men vi slo oss ned og tok opp nista, som seg hør og bør når man er på tur. 

Hundene likte seg når de fikk gå og rote i vannkanten, men Tove og jeg kikka stadig over Aurdalsfjorden og opp mot Nevlingkollen, og mintes den fine turen vi hadde oppå der i fjor.

Vi hadde ingen slik utferdstrang i år. Nå skulle vi bare rusle rundt og kose oss på småturer. Vi måtte tross alt ta hensyn til Findus's unge alder og Toves helse.

På en måte hadde jeg grua meg litt for å se den "nye" Tove, enda jeg var forberedt. Tøffe Tove som hadde barbert bort alt det tjukke, fine håret sitt, da det begynte å løsne etter to behandlinger med cellegift. Kreft-sykdommen er så forbaska brutal!

 Men heldigvis er ho i god form og ved godt mot, og ho så jo egentlig ikke sjuk ut i det hele tatt, slik som jeg hadde frykta. Det gode smilet var der. Og ble ho kald, tok ho på seg lue, og ble ho varm tok ho den av.

 Helt naturlig. Helt typisk Tove 💓

På tilbaketuren satte vi oss ned ved stallen til Berte. Det hører liksom med når man er i disse traktene. Det er levd liv og historie som gjør Vassfaret så spesielt - i tillegg til den vakre naturen, som ikke er en selvfølge i våre dager...

Rett oppom stallen, vises fremdeles restene etter kjørestua bare såvidt det er. 

Det er 101 år siden Berte flytta derifra, så anna er vel ikke å vente.

  

foto; Tove Nordheim
Ja, så satt vi her og nussa, da 😆 Tølle og Tassen ser helt forskrekka ut!

Turen vart akkurat passe lang, og det var godt å komme heimatt.

Det er to rom i Bertestugu, kjøkken/oppholdsrom, og soverom. 

Kjøkkenet kan også brukes som soverom 😍

Tradisjon tro blei det servert småmat og lefsekling i vårt festlige lag i år også.

Det vart mange koselige timer rundt kjøkkenbordet denne gangen!

Disse her trivdes veldig godt, de også.

Litt utpå eftan, klarna det opp igjen.

Da kunne vi ikke sitte inne lengre likevel...

Målet ble Høghaugen - men med mange kunstpauser underveis.

Den er så utrolig yndig og fin, den vesle Linnea.

Vi fulgte dyretråkk oppover, og kom opp på det vi antok var en gammel jaktpost, eller noe. Utsikten var ihvertfall helt grei, og noen hadde samla sammen ett lite vedlager.

Det gikk litt opp og litt ned, men øverst på åsen hadde det engang stått ett triggerpunkt, og i følge kartet var vi 637 moh

Rotvelter var det mange av, og det lå an til å bli spennende å komme seg ned igjen...

Laaangt der nede lå Nevlingen og blinka

For å gjøre ei lang historie kort - så kom vi oss helskinna fram 😅

Det blei en fin kveldstur!

💓 Tilbake til Skrukkefyllhaugen 💓

Kvelden var lys og varm - og fylt av skikkelig plagsom knott! Vi visste knapt vår arme råd, og gjorde alt vi kunne for å holde ut ...ute.

Tove strikker på trass...

Sommerkveld på Skrukkefyllhaugen

...ingenting er som det...