Ettersøksekvipasjene…

Her i Todalen, her bur elgen…

Her blir de fôra nesten året rundt. Det er i ett forsøk på å holde dyra unna selve Hallingdal’n med alle sine farer; rv7 og Bergensbanen – elgens store fiender… Hit dro vi på torsdagsformiddag for å finne ferske elgspor.. Tussi var veldig interessert! Gutta Boys fant da en elg tilslutt…men litt for seint… Vi slo oss ned ved ett tjern, spiste nista og drakk kaffen vår, og var enige om at det var en fin tur uansett :o) Til kvelds skulle Nalle, Tussi og jeg bli med Monica og Wilma på ku-leiting. Vi var litt slitne alle sammen etter en lang dag, så det ble til en kosetur med molte og blåbærspising – for to og firbeinte…

Hverdagen innhenta oss igjen, Tussi måtte leveres til onkel Svein, og jeg måtte på jobb ett par dager.  Akkurat da jeg hadde stengt butikken på lørdagseftan, ringer Berit og spør om jeg er klar - Sporprøve blir på Dokka søndag kl. 16!

Vi gikk en liten kveldstur på Bergheim… Vi hadde jo bare såvidt trent ferskspor. Jeg hadde ett lite håp om at det ville pirre Nalle såpass, at han fikk lyst til å spore - bare han fikk ferten av elg eller hjort. Det kan jeg vel ikke si vi fikk oppleve denne kvelden…

Søndagen kom. Vi fikk plass til begge bura i bilen til Berit, og avgårde til Valdres bar det, en ca to-timers kjøretur. Det var overskya på formiddagen, vi hadde utrolig flaks med været! Vi kom fram som beregna i god tid, for bikkjene trengte litt tid på seg for å bli kjent med Valdres-dufter og ett litt annerledes terreng.. Men jammen fant vi en Joker-butikk her ute i “ødemarka”, gitt  ;o)

Så møtte vi dommer’n!

Det var en trivelig fyr, og all nervøsitet forsvant. Tilfeldighetene gjorde at Nalle og jeg gikk blodspor først.  Jeg måtte bare stole på Nalle, og jeg visste at vi kunne bruke god tid om nødvendig. Dommer’n gikk bak oss og prata om litt forskjellig, uten at det forstyrra Nallusen… Jeg merka at han snuste ekstra ved sårleie, men jeg merka ikke sporoppholda, alt gikk igrunn veldig greit. Og belønningen var helt topp!! En rådyrklauve sto fint plassert inntil en buskelegg :o)

  Mens Nalle låg og koste seg med klauven, gikk Kango og Berit. Først da skjønte jeg at jeg hadde vært litt i ubalanse før vi gikk spor..  Jeg måtte endevende både ryggsekk og bil for å finne igjen kamera og mobil – og kunne ikke med min beste vilje huske hvor jeg hadde lagt det. Men da ekvipasjen kom ut av skogen, hadde jeg heldigvis kamera klart!

Så var det over på ferskspor. Vi gikk i følge alle sammen, med Kango først. Skogbunnen her var skikkelig gjennomtråkka av elg, det var lett å se. Kango fulgte ett spor oppover, med oss andre på slep. Det gikk ikke så veldig lenge, før dommer’n sa at han hadde sett nok, Kango kunne sakene sine.

Da vendte de to nesa nedover, og det var Nalles tur til å overbevise dommer’n. Men Nalle ble veldig usikker da Kango gikk ned mot bilen…til rådyrklauvene… Han vimsa rastløs omkring, det ble varmere og varmere, og jeg var i ferd med å gi opp for Nalle begynte å bli lei. Jeg prøvde å gå bortover i stedet for å fortsette oppover, i håp om å finne godlukt, og med ett var Nalle på sporet! Han gikk sikkert og fint, i ett passelig tempo, og til slutt ble dommeren overbevist :o)

Jeg aner ikke hvor lenge vi gikk, men godkjennelsen føltes velfortjent. Det var skikkelig stas å få det svart på kvitt! Her ligger det to riktig slitne og lykkelige gutter.. Som vi lo og mora på hjemturen, Berit og jeg! Det føltes som en ubeskrivelig vellykka dag fra ende til annen :o))))

 YES - VI KLARTE DET ! ! !

Nå er alle papir utfylt og enda litt til er betalt, det gjenstår bare å sende det inn til NKK. Om ei uke eller to, får vi de riktige godkjennelsespapirene OG ettersøksvestene… Hvem hadde trudd dette i vår? Inte jäg, inte ;o)