Liafjell

Jeg og hundene fikk oss en veldig fin tur den siste lørdagen i august.

Jeg kjørte opp til Nybu i Liemarka, og parkerte der. Så gikk vi ett stykke innover den snorrette veien mot Heimstølan - før vi skar av veien i ett hogstfelt - og kom oss opp i høgda.

Det gikk overraskende lett å komme opp, der vi fikk bedre oversikt over terrenget.

Den første toppen vi "besteg", var ifølge TopoGPS 1038 moh - og derfra så vi tydelig Liavatnet

Vi fikk lyst til å fortsette videre, om vi bare kunne finne en vettug måte å komme ned fra toppen 😅

Det var litt ulendt til tider, men vi fant da ut av det med armer og bein i behold.

Ikke nok med det - vi fant tilogmed en sti!

Stien førte oss til enden av Liavatnet - ...men vi hadde jo ett høgere mål

...så det ble enda mere "fjellklatring"

Det gikk opp og det gikk ned - og fremdeles var det langt igjen til den store varden der fremme

Mørke skyer nærma seg litt for fort

- men vi var utvilsomt på rett spor, mente Tølle

SE!

Så nær Liafjell hadde vi aldri vært før.

Vi visste jo knapt at det fantes ett fjell som het Liafjell 😅

Det var en stor og fin varde og ett gammelt triggerpunkt

Det var ett kjempefint og spennende utsiktpunkt 1028 moh, 

det var bare så innmari synd at det begynte å regne mens vi sto der

Herfra så vi Nesbyen og store deler av Hallingdal.

Kreklingen var svart og moden, og rypebærlyngen sto rød og fin

 

Jammen fant vi ikke noen malte merker som markerte en sti her også!

Vi kom oss opp på enda en liten topp. Derfra så vi kjente trakter heimover mot Jordesmyrnatten.

- og rett ned i Nesbyen

- og regnskurene som kom og gikk.

Det var en akkurat passelig stor varde på denne toppen, mente Tassen

 - og der sto han lenge og vel - for å være sikker på at jeg tok bilde(r) av ham

Vi gikk tilbake og ned på den merkede stien igjen.

Den var ikke akkurat hardtråkka, men grei å følge.

Den førte oss selvfølgelig til Liavatnet igjen 😊

Vatnet var blikkstille, og regnet hadde gitt seg - 

og jeg fant meg en fin stein å sitte på før jeg tok opp kaffekoppen og nistepakka.

Det var vel en fin plass! Med fiskevak og all ting 😉

Vi fulgte stien tilbake. Den sto ikke på kartet, men jeg antok den ville føre oss til Heimstølen, 

Jeg måtte forsikre meg om det 😅

Det var faktisk en kjempefin sti, som var både rydda og merka.

Skogen var full av alle slags rare sopper, og mosen var grønnere enn grønn.

Så har vi altså noe igjen for den kalde, våte sommeren

Og akkurat som jeg tenkte, førte stien oss fram til vegen rett ovafor Heimstølen.

Så moro!

Vi fikk selskap av ei tillitsfull søye med nysgjerrige lam på hjemveien.

Det spørs om de ikke begynner å lengte heim, nå når de kjenner at høsten nærmer seg.

Det var veldig artig å gjøre nye oppdagelser i kjente trakter! 

Jeg kommer nok til å ta flere turer i dette området

Jeg hadde stort utbytte av denne turen 😊