Det ser ikke ut til at jeg blir ferdig med å mimre om ferien som varte og rakk i to uker.
Det begynner å føles som en evighet siden vi satt og koste oss ute i tunet oppi Vats, etter turen i Iungsdalen...
Tenk at vi kunne vøre så heldige med været og alt.
Huseier Hege og hennes prikkete følgesvenn Max, holdt oss med selskap - og ho kom med mange gode forslag på turer vi kunne ta neste dag.
Maxen var den samma snille gode gamle «valpen» som før, han - som bare ville leike og kose med alle. Det må ha vært moro for Bella å ha en som var litt mer på samma bølgelengde 😅
Noen bilder lyver på størrelsen 😆
Findus ville gjerne bli med på leiken, han også
 |
| foto: Lillian Flaskerud |
Tølle holdt seg på trygg avstand, for han ante en viss risiko for å bli tråkka på, når de to kjempene "kræsja" sammen, men Findus benytta hver anledning til å elge seg innpå...
Det var ei koselig liten stue vi hadde leid.
Hundene følte seg som hjemme fra første stund, og gutta mine passa på så ingen ukjente slapp inn i stua …inn i tunet …eller snek seg ubemerka forbi på vegen…¡
Alle sov trygt og godt den andre og siste natta.
Det var ingen som stressa spesielt mye den påfølgende onsdagsmorgen heller.
Jeg hadde soveplassen min på gulvet sammen med hundene, og det fungerte helt fint. Ikke no'stress med å stå opp her, nei! Facebook og Yr måtte sjekkes, mens dagens første kaffekopp ble inntatt horisontalt.
Det var en strek i regningen, at det begynte å regne før vi var ferdige med frokosten.
 |
| foto Tove Nordheim |
Vi hadde nesten vært klare til å legge ut på tur til Mørehovda da de første dråpene kom!
Etter litt att og fram pakka vi sammen sakene våre, og vaska oss ut.
Vi hadde hatt det kjempekoselig så lenge det varte.
Boltiten Turlag kunne si seg svært godt fornøyd med gjennomførelsen ✅
TUSEN TAKK FOR OSS, HEGE !
Maxen sto i vinduet og kikka lengselsfullt ut etter alle de nye vennene sine, da vi dro
Vi kommer nok tilbake en dag, og da kan han sikkert bli med på tur, han også
Lillian kjørte direkte heim, men Tove og jeg kom ikke lengre enn til Torpo.
Vi tenkte vi kunne leike turister når vi først var på tur!
Dermed blei det omvisning inne i Torpo Stavkyrkje på oss!
Kirka er liten og rar, men det som står igjen av den - er helt originalt.
Under de brede gulvplankene, ligger det tilogmed en eller annen person som var veldig viktig engang i tiden. Nå vet man ikke sikkert hvem det var - og det beviser faktisk bare at ingen er mer verdifull enn andre, tenker jeg, da. 😆
Sjøl om kirka er liten, gjør det høye taket sitt til at man føler seg liten der inne.
Guiden var flink. Men om du ikke tar turen hit sjøl, kan det meste om kirken leses her;
Det siste vi gjorde sammen denne dagen, var å ta en tur innom Landhandleriet på Rotnheim.
Det var en butikk med mye rart. Det ble ingen handel, men det var moro å kikke innom der.
Da vi kom til Bergheim, dro Tove og jeg til hvert vårt. Husmorferien var over.
Neida, jeg skulle stelle heime aleine i 1,5 uke til, mens Bjørn var på fisketur😄
Det ble travle dager!
Allerede på torsdag, fant jeg en ny fjelltopp i Liemørkji
Så kom Lille-Hans og skapte problemer for noen og enhver. Ikke så mye for meg, men jeg ble på en måte innestengt. Turen på lundehundtreff i Uvdal, måtte vi bare slå ifra oss pga stengte veger og rasfare både her-og-der.
Da sola meldte sin ankomst, ville Tove bli med på tur igjen.
Det ble en spennende tur i Mørkonga..
Dagen etter var atter grå og trist, men jeg besøkte mamma og fikk faktisk klipt plen den dagen!
På torsdag var det godvær og «langtur» til Vallers sammen med Kristin og Fryd
- en kjempefin dag som fikk en litt trist avslutning.
Fredag og lørdag blei det Vassfarturer, det var svært etterlengta.
Mer om alt sammen seinere, når jeg får tid.
For nå er altså ferien over for denne gang…
Den aller siste dagen, tilbrakte jeg på Ringerike Sykehus sammen med mamma.
Ho hadde vært uheldig og falt og brukket lårhalsen torsdagskveld, og ble operert seint lørdagskveld. GroMargit satt ved sykesenga hennes de første dagene, til jeg kom og avløste henne i dag, søndag. Vi fikk forresten ei koselig stund sammen alle tre, for mamma var i godt humør, og kjente ingen smerte så lenge ho lå rolig. Ho blir ikke liggende der lengre enn høyst nødvendig.
Vanlig praksis ble sagt å være ett døgn, men ei dame på 94,5 får kanskje ei natt ekstra...
Jaja, det går seg nok til
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar