En rundtur ble til :)

Det er rart med hvordan ting har en tendens til å lage seg til.

Denne høsten har dessverre ikke Tove vært med oss på tur, annet enn i tankene. Jeg har gått turer der vi ofte har gått de siste åra, og jeg har savna henne veldig. Forrige helg hadde vi gjort oss noen forhåpninger, men da skulle værgudene holde oss for narr, og Tove fant det mest fornuftig å være hjemme.

Jeg bestemte meg for å nøye meg med en skogstur, for jeg liker meg ikke på fjellet når det blåser.

Det var på tide å teste Evjuvegen igjen.

Jeg husker ikke nøyaktig, men jeg tror det begynte med noen kommentarer i bloggen - og plutselig hadde Lillian og jeg en avtale. Det har vi riktignok hatt før også, uten at vi har greid å gjennomføre det - For ganske nøyaktig ett år siden møttes vi tilfeldig "live" på Orrebu, da ho kamperte på nabohytta.

Nå laga det seg altså slik til, at denne gangen skulle vi to endelig på tur sammen.

Vi to er ikke bare vi to. Lillian hadde med to av sine, og jeg mine tre.

så det blei en liten flokk som la i vei innover Evjuvegen den lørdagen

Jeg hadde hørt rykter om at skogen var rydda, men det begynte likevel ikke så bra...

Djupe hjulspor og våt gjørme, kvist og kvas  - dette her var langt ifra så idyllisk som jeg hadde gitt Lillian inntrykk av!

Men jeg skjønte ganske snart at gjørmebad var det beste Bella og Hailey visste!

Og siden Evjuvegen svinger innom det ene tjernet etter det andre, anså ikke Lillian dette som noe stort problem. Puhh!😅

Første stopp blei ved Sørbøltjern.

Hundene var vel forlikte fra første stund, enda så forskjellige de måtte sies å være.

 Findus fikk ett spesielt godt øye til Bella 😍

Romantikken blomstra...og det var riktig så trivelig-

Store, snille Bella fikk ihvertfall blodet til å bruse hos tenåringen min.

Kjerringdalen var ett begredelig syn.

Sist vi gikk der, var det knapt framkommelig pga vindfall - men dette var ikke stort bedre, for oss tobeinte

Ved Lomtjern lå rotvelter store som hus 

Når Bella og Hailey sjekka vannkvalitet og badetemperatur, holdt gutta seg unna

Det var nærmest blikkstille vann her i skogen, og innimellom titta sola fram!

Gutta hadde det som plommen i egget.

De fikk springe omkring, flørte med jentene og spise all den blåbæra de orka.

Findus og Bella tok seg stadig en svingom, størrelsen var ingen hindring!

Jeg tror de tok seg en ørliten blund her ved Svartlitjern, før vi var klare for å gå videre.

Evjuvegen er den blå streken på kartet. Vegen fortsetter egentlig til Øvstevatn, men jeg har gitt opp å finne den - pga hogst og nedfall. Men da jeg foreslo for Lillian at vi kunne prøve å lage en rundtur - trengte ho ingen betenkningstid. Akkurat som jeg trodde 😉

Vi fulgte Fellebekkvegen nesten til Langevatn.

 Vi måtte frampå haugen for å beundre utsikten mot Bukollen, før vi fant en passende avstikker inn i skogen i motsatt retning...

Det var flere tjern som måtte undersøkes.

Sola varma godt innimellom, men badesesongen er over for min del.

Det var store, gule myrområder. Vi holdt oss stort sett i skogkanten, best å være på trygg grunn...

Trytetjernan.

Vi begynte å se oss om etter ett sted vi kunne slå oss ned igjen.

Og der fant vi en fin plass,

Hundene la seg tilrette på hver sin liggeplass, og jeg tror de sov godt - sjøl om Lillian og jeg knapt holdt munn ett sekund. Vi var som gamle kjente å regne - etter å ha fulgt hverandres blogger i mange år.

Det var godt å se at Lillian var fornøyd med dagens turvalg, og vi har bestemt oss for hvor vi skal gå neste gang.

Da jentene tok seg ett nytt bad, hadde Findus veldig lyst til å hoppe etter...

Men ikke Tassen, han syns ikke noe om å være sånn BAYWATCH heller 😅

Det var flott her, da!

Den vesle pytten er vel ett av Trytetjernan det også.

Det var ikke så lite som det først så ut til, og det var veldig idyllisk - med bålplasser og alt.

Og jeg som hadde gått og bært på noen vedkubber hele dagen, nå var det for seint å fyre opp 😅

Så kom vi til den gamle demningen. Jeg huska den fra mange år tilbake, nå blei den grundig inspisert.

Damluka og sveiva så ut til å være komplett, men den lot seg ikke rikke.

Jeg lurer på om det ikke går en sti på motsatt side av der vi gikk..? Jeg var ihvertfall sikker på at det hadde vært ei gammal bu her i forbindelse med demningen. Men jeg hadde ikke vært i disse traktene på over 20 år, og årene har jammen sletta mange spor.

Vi fant grunnmuren, i det minste.

Tassen poserte så flott, og var så bevisst på beinstillingen - at jeg måtte ta flere bilder av ham 😄

Og så fant vi en gammel vedovn som sikkert hadde gjort god nytte for seg en gang i tiden.

Stallen var det også sørgelig lite igjen av. 

Etterhvert var det tydelig at vi gikk i ei "skiløype", om jeg kan si det sånn 😅

Det kunne se ut som om det hadde vært en merka sti også. Eller st T'en for noe anna? Jeg tror vi gikk i Trommald-skog, vi nærma oss ihvertfall Trommaldelvi.

Slåttemyri, og den er svær!

Men det var så innmari fint her også, at vi mista nesten munn og mæle.

- og jeg tok så mange bilder, fordi jeg finner ingen ord som kan beskrive hvor fint det var!

Og elva rant så stille, så stille!

Så vi bestemte oss brått for at vi måtte stoppe enda en gang.

Vi fant oss hver vår plass, og hundene fikk siste rest av mat.

Da maten var spist -

- var det full fest igjen -

Lillian var så populær 💓

Se på Tassen, da - han ville helst ha alle jentene for seg sjøl!

Men da Bella tok seg en dukkert for n'te gang😁

søkte han - og Tølle dekning før det var for seint 😂💦💦

Tilslutt måtte vi bryte opp alle sammen enten vi ville eller ikke.

Lang, lang rekke

For en dag det ble!

Har du sett noe så idyllisk, da?

Brua over Trommaldelvi er fremdeles i utmerket stand, ingen trøll verken under eller over 

Stien var tydelig å følge, men vi måtte ta noen små avstikkere her og der. Klokka var omtrent 17.30, så vi hadde fremdeles ett par timer med dagslys - og kveldssola fikk blåbærlyngen til å gløde

Fiiin sti

Ungdommen kunne ikke dy seg - de måtte opp på en topp 😌

Å ja, så kom vi over ett slikt felt igjen - det hadde jeg nesten glemt.

 Jentene ble sååå begeistra over enda ett spa...

Så tenkte jeg at vi kunne gå ned til Stormyrdammen.

Siden det var så lite vann, kunne vi sikkert greie å krysse elva ett sted.

Det er noen år siden demningen brast.

Vannet skulle stått minst 1 m høgere. Men det gror seg til, og det er ganske fint her den dag i dag.

Gjengen tok seg en snartur oppå muren, men de innså fort at de ikke kunne komme over på den måten. Det gikk derimot greit å krysse elva på nedsida, Lillian først og resten hakk i hæl.

Alle unntatt Tassen, han syns ikke veivalget var det beste

men han var storfornøyd med turen og de nye turkameratene, han også

På den siste km ned til bilen, møtte vi mange trær og utfordringer - men det hadde jeg glemt om det ikke var for at jeg skulle skrive om turen 😅

Jeg sitter igjen med god-følelse og gode minner, slikt som er godt å ta med seg gjennom hverdagen.

Tusen takk for en flott dag, Lillian - jeg gleder meg til flere turer!

Her er linkene til Lillians blogginnlegg;

Sognafaret: Evjuvegen i Gulsviks dype skoger

 Sognafaret: Langs Trommaldelvi