Feriemimring Ålungruken

Nå er det for alvor slutt på ferie for i år.

Jeg har vært utrolig heldig med "sommerferien" min, og kan se tilbake på mange fine turopplevelser disse to ukene. Jeg har lada opp, og er forhåpentligvis klar for jobb imorgen kl 15.

 

Forrige torsdag kjørte jeg opp til Bruhaugan og parkerte der. Gutta syns det var spennende å gå oppover grusvegen i hyttefeltet, jeg syns det er gørr kjedelig.

Etter 2,5 km er det slutt på vegen, men den blåmerka stien er lett å finne

En snau km senere åpenbarer Mellomnattetjern og Anfinnatten seg, og slitet er glemt.

Det var en nydelig sensommerdag.

Jeg hadde ingen spesielle mål for dagen, så jeg lot vegen være målet.

 Det var koselig nok i massevis å bare rusle langs vannkanten, egentlig!

Men brått bestemte de firbeinte seg for ett høyere mål, og da var det om å gjøre å henge på.

Utsikt!

Jeg tviholdt i bikkjebånda, ikke bare bare med disse tre vimsene,

 men Tassen fikk føre an videre oppover. Da er han stolt, og orden i rekkene forventes.

Dette er den 3. høgeste toppen i området, men den har ingen navn så vidt jeg vet. Den ligger på 1118 moh

Det er den ytterste, spisse vesle kollen som kalles Ålungruken, tror jeg!

- og vi måtte sjølsagt utpå der når vi først var så nære 😌

 

Da syns jeg vi hadde gått langt nok, og vi trengte ei pause.

Mens gutta tok seg en blund, satt jeg med kikkerten.

Herfra ser man hvor vakker Hallingdalen er 💓

Triggerpunktet har gjort sitt her også, det er nok på tide det blir rydda opp i alle disse gamle fastmerkene.

Den norske lundehunden passer fint inn i naturen, gitt!

Fine høstfarger dukker opp her og der

Det går opp og det går ned - utover mot Ryfjell!

Men dit orka vi ikke å gå denne dagen...

Valget sto mellom å gå ned i dalen og følge fjellryggen mot Anfinnatten -

- eller å gå i det samme sporet tilbake...

Tja, så lenge en har sol og slik utsikt, var det ikke så veldig fristende å gå ned i skyggen...

Jammen kunne jeg se omtrent rett over til Turufjell herfra, det blinka i hyttevinduer og gravemaskiner.

Det er like gæli i den andre retningen egentlig, det er nye veger og hyttefelt på gang der også.

Vi ble tvunget til å se en annen vei.

Takk for at det fremdeles finnes noen slike små uberørte steder slik som her, og som der vi var dagen før - i fjellområdet rundt Jordesmyrnatten.

Det er småvarder på nesten hver eneste topp, og da vanker det sikkert en godbit - tenker Tølle.

Stien er smal, jeg tror ikke det går sau her lengre - og tydeligvis ikke så mange folk heller.

Men nede ved Mellomnattetjern er det hardtråkka stier, og mange bålplasser.

Tølle jakta på ett eller anna i lyngen. Ei lemen, kanskje?

Det blei ingen fangst av noe slag, men livets glade gutter rusla lykkelig videre.

Jeg tror de er fornøyde bare de får være ute på tur. Bruke snuta og kroppen

Findus bruker jo stadig synet også. Han kan sitte stille lenge og bare betrakte omgivelsene.

Det er en fin bålplass akkurat her hvor stien kommer opp og deler seg i flere retninger.

Vi kunne jo rusle opp på Skomakernatten, den nest høgeste toppen...?

Men jeg sa nei, nå går vi heimover igjen 😅

Brått er utsikten borte, plutselig er vi nede i skogen.

Men det er ganske fint i skogen også 😊

Tipper fargene har forandra seg endel i løpet av den siste uka.

Ett idyllisk men navnløst, lite tjern - og her slutter liksom turen.

Det gjenstår bare ett par km grusvei...

Laaaangt der oppe hvor solen alltid skinner, der var vi.

Og slik såg Ålungruken ut fra Eggedalsvegen idag, da vi kjørte heimover etter en tur til Darren.

Den tur-historien må vente, for jeg tok sikkert 1000 bilder - det var så flott i fjellet idag! 

Jeg har brukt ferien godt, for jeg rakk noen dager på hytta også, og jeg rakk å klippe kaninene,

 og alt dette har gått veldig bra på tross av ei skulder som fikk seg en real muskelstrekk for halvannen uke siden. Imorgen er det altså på med arbeidsklærne, og jeg satser på at det går bra.

Nå er det slutt på ferie for i år😔

- men det skal bli kjekt å treffe arbeidskollegaer og kunder igjen 😊