Aurlandsdalen, Bjødnastigen og Vetlahelvete

Etter litt overtalelse, gikk jeg altså med på å gå Bjødnastigen.

 Ikke fordi den var kortere, ikke fordi den var brattere, men fordi vi uansett er nødt til å gå Aurlandsdalen minst en gang til for å få med oss alt.

Dessuten kom det ett par bak oss med hund, og jeg syns det var greit å stikke av

 😉


Tove skyr ingenting.

 Takk og pris for at ho ikke begynte å klatre nedover for å se nærmere på denne "bjødnahola".

Jeg hadde lest at det var veldig viktig å holde seg kun på rødmerka sti, for å være på den sikreste siden.

TAKK 😀

Jeg var en smule betenkt...

Det var frodig, grønt og varmt - men heldigvis ingen plagsomme insekter

Noen steder var det en fryd å gå - sjøl om det stort sett gikk oppover 😅

...det betydde jo bare at det ville bli enda brattere nedover...


Nesbø teigadn.

Så fint at stedene hadde fått forseggjorte navneskilt. Det vitner om respekt.

Det var gamle hustufter her også.

Og nå begynte det virkelig å bli utsikt i alle retninger.

Vi tok pause titt og ofte, det er jo viktig å kose seg på tur!

 Tølle og Tassen søkte seg inn i skyggen og la seg på lading. 


 Heldigvis var det nok av vann.

 Små bekker og store fosser var omkring oss på alle kanter, og vannet smakte friskt og godt.



Klare for neste økt.



 Tove gikk stadig altfor langt utpå kanten, syns jeg.

Vi kunne se folk nede på stien, men det fikk da være måte på paparazzi-fotografering!

Tror nesten jeg hadde blitt svimmel om jeg gikk der nede, og kikka opp på de bratte fjellsidene

...så tøff i høgda er jeg 😏



Etter nærmere to timer langs Bjødnastigen, begynte landskapet å åpne seg og flate ut litt.



Det var steike hett der oppe, og vi mante fram en sval sommervind mens vi tok korte pustepauser i skyggen.

Der nede ligger Holmen, en av de gamle fjellgårdene. Nå var vi sååå nære, men vi orka ikke å stikke nedom for å se nærmere på den.

Klokka gikk skrekkelig fort, så vi tenkte vi heller fikk ta ei skikkelig pause før nedstigning begynte. Men hundene var raske til å legge seg i skyggen, mens vi unte oss ei tissepause 😂

Endelig kom vi oss opp den siste kneika, og kunne se langt tilbake på Holmen.

På den andre sida av dalen, lå det også en ensom fjellgard.

Så var vi på topp...

Stien var veldig godt merka, og det hadde ikke vært mulig å gå feil. 

Men noen ganger kunne det se ut som om det var umulig å komme videre.


Jeg tok en titt på kartet 😬

Vel, det var best å slå seg ned og lufte tærne en stakket stund.

- og nyte utsikten så godt det lot seg gjøre.

Nedstigningen begynte ganske greit.

Lundehunder er jo skapt for dette her.

De måtte bare være litt tålmodige med meg...

Tove gleda seg vilt til å sette utfor. 



Jeg så det på henne - men jeg sa ikke ett ord.

Tove skyldte på min gode oppdragelse 😅



Vi kom oss merkelig nok helberga ned den første utfordringen.



Tove koste seg nedover, ho gikk der med ett smil om munnen, tror jeg.



Jeg følte meg litt letta, men det var langt igjen.

Noen steder, slik som her - var spesielt rasutsatt,

 og dette partiet var skyld i at stien hadde vært stengt noen år.

Her var det om å gjøre å ha tunga rett i munnen 😝

Når jeg ser på bildene nå, så forstår jeg ikke at jeg ikke har hatt mareritt om lause steiner og andre farer...

"Hvor skal vi gå nå da?"

Det var visst bare å snirkle seg nedover, det. Lett som en plett 😅

Gurimalla, jeg var letta da vi var nede. 

Og ganske stolt over å ha gått på egne bein, verken krabba eller grått!

💪💪💪💪💪💪

Takk for utfordringen, Tove.

Ja, hvordan i all verden kom vi oss ned der???

- det er bare såvidt man kan se den vesle varden på toppen av Bjødnastigen,

 Bjønnstien eller Bjørnestien - navnet skjemmer ingen 😇

Det var ihvertfall trygt og godt å være på landjorda igjen!

Først gikk vi forbi Grunnlaushedleren..skummelt navn!

Og så kom vi til enda ett veiskille...

Selvfølgelig måtte vi bortom der også.

Tove hadde vært der før, så det var jo betryggende..😂

Det var "bare" ei kjempediger jettegryte!

Det frista ikke med en dukkert, akkurat - men den var flott å se.



Klokka nærma seg 16, og vi var ikke engang halvveis...

Typisk oss!