Utsikt - utsikt - utsikt!
Men at det skulle ha stått hus og levd mennesker her, var ufattelig.
Det sier bare sitt om den nøden og fattigdommen som herska i Norge..
En har godt av å stoppe opp og tenke en gang iblant.
For oss var det som å vandre i ett spennende eventyr.
Mennesker hadde klora seg fast i hundrevis av år, og litt etter hvert forma og temt den ville dalen ørlite grann.
Det var først på slutten av 1800-tallet de fikk sprengt vekk og gjort vegen farbar for fedrifter ved Sinjarheimgaldane.
Vegen er kunstferdig mura opp på flere partier.
Tove spaserer på Storemuren, hvor skulle ho ellers gjort av seg?
Omvegen hadde blitt lang...
Dalen var trang og elva var vill...men bak neste sving -
... åpenbarte fjellgårder og støler seg.
Teigen, Sinjarheim, og øverst ligger Orrasete og Grov
Veiverdalselvi
Tove ble stående noen minutter og nyte en dusj.
Tove ble stående noen minutter og nyte en dusj.
Så dukka Sinjarheim opp!
Det er bare en ting å si om gården;
FANTASTISK!
Husa sto tett i tett, med bare smale passasjer mellom.
Garden ligg høgt og fritt, men med bratte juv og gjel og fosser på alle kanter.
Det budde folk her like til 1922, etter den tid blei garden brukt som støl. Forfallet satte inn, men på slutten av 1980-åra begynte ett omfattende dugnadsarbeid i Aurlandsdalen. Nå er husa sikra for mange år framover.
Vi trengte friske krefter før vi tok fatt på de siste km, så nå spiste vi opp alt vi hadde, og tømte den siste kaffekoppen.
Jeg skulle gjerne vært på den fine plassen lengre, men det får bli en annen gang.
Så tok vi fatt på den siste delen. Veien var fremdeles spennende.
Her var det tydelige spor etter lauving. Tenk for ett arbeid det må ha vært å holde fôr nok til alle dyra. Og seg sjøl...
Stien snirkla seg ned mot elva.
Dalbunnen under Sinjarheim er uframkommelig, men høgt der oppe, der ved pila, ses veien de hadde sprengt ut i fjellet...der gikk vi...
Enda en foss måtte krysses.
Det var ikke like lett for hundene å holde seg fast, så de trengte en hjelpende hånd innimellom. Det er både fordeler og ulemper ved å være en liten tass!
Når Tove skulle ta bilder, var Tølle over henne med en gang.
Han trodde nok at ho kunne trenge hjelp for å komme seg opp igjen.
Koldaholet var også ett merkelig sted.
Inni hula var det is, og kaldt året rundt. Der lagra de selvfølgelig mat i tidligere tider.
Da vi kom enda litt lengre ned i dalen, kunne vi såvidt skimte Sinjarheim for siste gang.
Foran oss lå Almen.
Det sies at Almastova er den eldste stående trebygningen i dalen.
Den står trygt der innunder kampesteinen som beskytter den mot steinsprang og ras.
Ei liten ettroms stue som vitner om farefull nøysomhet...390 moh
Det sies at folket her ga opp og reiste til Amerika etter at fjøset blei knust
Her beita det faktisk sau den dag i dag.
Turen fortsatte gjennom steinurer -
ispedd grønn lauvskog,
konstant akkompagnert av fuglesang og fossedur.
Da vi nærma oss Vassbygdi, flata det ut.
En km igjen.
En km igjen.
Og ingen av oss var spesielt slitne!
Det var nesten synd vi var ved reisens slutt...men litt godt også.
Aurlandsdalen var virkelig som ett eventyr fra begynnelse til slutt!
Aurlandsdalen var virkelig som ett eventyr fra begynnelse til slutt!
Vi hadde utrolig flaks med været, for vi hadde bare disse to dagene til rådighet.
Så heldige kan vi vel knapt ha lov til å drømme om å få en gang til...eller?
Tove greide å komprimere hele Aurlandsdalturen i ett innlegg, det finnes her...
Mine to foregående ;
Hvis jeg noen gang skal gå der dere har gått, må jeg skrive ut blogginnleggene dine og ta med meg på veien, for jeg tror ikke jeg ville klart å få den samme stemningen alene som du så flott beskriver!
SvarSlettÅh du Kjersti, det var da snilt sagt. Jeg håper virkelig du får anledning til å gå der en gang. Det er mulig å dele opp denne delen i litt kortere etapper, og likevel få ett godt inntrykk av dalen.
Slett