Det var helg, det var strålende vær - Tove hadde fri og det hadde jeg å!
Da var vi ikke sene om å slå våre pjalter sammen igjen -
Tove sto jaggumeg i døra før jeg hadde fått i meg den første kaffekoppen lørdagsmorgen 😅
Noen timer seinere parkerte vi caddyen ved Strøesdemningen, og la ivei til fots videre
- inn i eventyrland.
Det var skrekkelig varmt. Ja, jeg tillater meg i si skrekkelig om sommervarmen som kom så brått - for en blir jo helt slått ut! Varmen gjorde valget enkelt i det minste.
Bakkene opp mot Slafjell ville bli altfor lange og altfor bratte,
så vi valgte å følge vegen nedover mot Suluvatn
🌞🌞🌞
🌞🌞🌞
Det var Tølle som plutselig skar ut av vegen og viste oss stien som fører opp til Flatshaugskoshytta - ei tømmerkoie som Fekjær har satt opp på gamle tufter. Vi var innom plassen i fjor sommer, da Doffen og co var med - og den turen hadde selvfølgelig gjort sterkt inntrykk på en ung Tøllegutt...
Denne gangen var det "bare" Tove som var med oss, men Tove er ikke bare bare 😍
Hytta ligger idyllisk til, og vi unnte oss ei god pause. Hundene drakk seg utørste i bekken som renner like ved, før vi rusla videre nedover.
Hytta ligger idyllisk til, og vi unnte oss ei god pause. Hundene drakk seg utørste i bekken som renner like ved, før vi rusla videre nedover.
Tradisjon tro; lundehunder på sten. Med Feselskaret i bakgrunnen.
Det er jo så fint!
Etterhvert kunne vi høre fossedur og se fossen i Buvasselva, og skimte Suluvatn bak nyutsrunget bjørkelauv...
DA var vi på rett sted.
Tove nærmest stupte til vanns, men vatnet var kaldere enn vi trudde 😂
Plaskingen blei ganske intens etter hvert, men bading blei det altså ikke.
Tølle avkjølte labbene, han også.
På hellig grunn - i det fineste vatnet i hele Vassfaret.
Suluvatn.
Tove slo seg ned med nistesekk og alt - på sin egen lille øde øy...
...men helt uoppnåelig kunne ho vel ikke være..?
Tassen ville ihvertfall prøve lykken...
...han hadde jo hørt rykter om Bromma-vaffel'n... 😋
Vi var enige om at vaffel ikke er bra for hunder, spesielt ikke for lundehunder.
Men de klarte å overbevise meg om at en liten bit var sunt og bra
for kropp og sjel.
Da etinga var over, kunne alle slappe av.
Tølle og Tassen holdt vakt på skift.
En blir liksom så trøtt og salig av å høre på fuglesang og bølgeskvulp.
Timene bare fløt avsted.
"Kjære gud jeg har det godt - takk for alt som jeg har fått"
Det ble ingen vaffel til Doffen ved Suluvasshytta denne gang,
men jeg håper vi får anledning seinere i sommer!
Suluvatn, like blå som himmelen - og med snødekte fjell i bakgrunnen.
Og ikke en eneste unaturlig lyd - det er nesten det aller beste!
Vi bestemte oss for å gå stien opp att.
Det var ikke så farlig om vi blei våte på heimvegen, liksom.
Elva renner stille nederst.
Etter hvert blir den villere og villere.
...og vatnet smaker utrolig friskt og godt!
Strøselva.
Med spor fra sine gamle glansdager.
Høgfossen - så vill og vakker,
men de gamle steinmurene klarer fremdeles å føre den på rett kjøl.
Vi fant heldigvis noen snøflekker også.
Jeg kan ikke huske å ha sett så masse vatn nedom demningen, men det har det sikkert vært. Jeg er ikke sikker på om jeg har korttidshukommelse eller hva jeg har...
Men ett vakkert syn var det, vannvittig vilt og vakkert, som sagt.
Og vi hadde hatt en akkurat passe lang tur, syns jeg.
Vi brukte ihvertfall hele dagen som seg hør og bør.
Det blei faktisk tid til ei lita pause hos'n Bjørn på Orrebu også,
før vi dro heim tilbake til Bergheim
😊
...det hadde vært 27c ett-eller-anna i Nesbyen den dagen...
For en dag! For en flott tur! :) og for noen avslørende bilder.. ;)
SvarSlettÅrets mest slitsomme tur, muligens 😅 Håper jeg blir i bedre form etterhvert!
Slett