Lapphundcacherne rir igjen

Jeg tror jeg har funnet min likekvinne.

Petter er min likemann, Tove min likekvinne.

Som elsker lange fjellturer, og som tar ting litt på sparket.

Jeg må jo tilstå at jeg var litt redd, jeg hadde skremt vettet av Tove forrige helg. Men på lørdag tikka det inn ei melding om at ho kunne tenke tenke seg en fjelltur snart!!! Jeg var på jobb akkurat da, men foreslo med en gang en ny søndagstur som innebar at vi fikk fullført cacherunden vi såvidt fikk påbegynt sist søndag.

Det var kanskje litt raskere enn ho forventa, men nå gjaldt det å smi mens jernet var varmt. Værmeldinga var "lovende".

Klokka 9.o4 møttes vi på Statoil i Gulsvik.

Toves turutstyr blei lempa over i min bil, og så kjørte vi strake vegen opp til Solheimsetra - ett litt annet utgangspunkt for dagens tur - vi hadde jo unnagjort cachene som lå nærmest Sørbølsetra - dessuten er vegen opp til Solheimsetra kortere, bedre og billigere!

Barfi var selvfølgelig også med. Og ho kjente seg igjen med en gang vi kom inn på den blåmerka stien. 

 Vi hoppa elegant over bekken - det var vesentlig mindre vannføring nå.

Da vi kom opp på Rultikollen, kunne vi se ned på Sørbølkulpen der vi snudde sist vi var i området. Vi ble fort enige om å følge stien videre opp til Ørneflag.

Det var lett og gå, og været var helt perfekt.

Dette var nytt land for meg også. Spennende, steinete og værhardt.

Vi merka det pitra i låra, men kom oss likevel greit opp fjellsida.

Nalle var førstemann på Ørneflag 1243 moh

Klokka hadde såvidt passert 12, da dagens første logg blei signert.

Lapphundcacher-selfie :-) 

(noen av dem, iallefall)

Utsikten blei beundra og fotografert, før vi forlot toppen.

I den bratte østveggen skulle det finnes ett bjørnehi.

- og jeg var ikke i den minste tvil om at vi skulle finne fram.

Lundehunden trivdes godt her i "fuglefjellet"

- og lapphunden kraup inn i bjørnehiet - sånn helt av seg sjøl!

Cachen blei raskt funnet og logga, og deretter blei matpakkene til to og firbeinte tatt fram i steinura.

Her var det lunt, og godt, og riktig så trivelig.

På 1900 tallet holdt en slagbjørn til i området. Ei binne med to unger. Ei natt tok slagbjørnen 29 sauer og geiter, og ett par karer fra Hedalen dro på jakkt for å finne bjørnen. De fulgte sporet på østsida av Ørneflag og kom fram til et bjørnehi. Plutselig kom lyng og mose fykende ut av hiåpningen, og ut stakk ett svært, raggete hode. Binna flekka tenner og ga fra seg ett uhyggelig brøl. Karene skjøt begge mot binna, men traff dårlig. Binna reiste seg på to og skulle til å kaste seg over en av karene, men han var kald og venta til bjørnen var helt inntil før han brente av ett nytt skudd. Binna mista balansen og falt utfor en berghammer. Også de to bjørnungene måtte bøte med livet.

Neste dag ble bjørnene kjørt ned til Hedalen med hest. Mange kom for å se bjørnene og for å takke karene som hadde fått has på skadedyra. Slaktevekta på binna var ca 150 kg, mens den for ungene var 52 og 40 kg. Skinnene blei tatt godt vare på, og kan i dag sees på Bautahaugen bygdesamling, museumet i Hedalen.

Kilde; Tonny Ingvaldsen, Turgleder i Vassfaret 2011

Uff. Litt trist å tenke på. Men det var harde tider for folk og dyr.

Nalle og Barfi prøvde også hiet, og fant seg egentlig vel til rette!

 Men siden det ikke var plass til mammaene, valgte vi å fortsette sammen mot neste cache...

Kartet lå gjemt i sekken, og vi lurte oss sjøl ei lita stund - før vi skjønte at sååå raskt kom vi nok ikke opp på Saunatten. Det blei en liten opptur og en liten nedtur om Pika, før vi kunne begynne klatringen mot målet...

 Det blei et lite snøbad også!

Joda, toppen kom nærmere og nærmere, den!

Jeg syns vi greide oss veldig bra, jeg - for det VAR bratt!!!

- men det måtte vi regne med når vi tok "snarvegen" 

Vi peila oss kjapt inn på cachen.

 En skulle jo nesten tru det var lapphundene som fant boksene, for de tror i det lengste det er matbokser vi snakker om...

Selv om det bare var ett par km (i luftlinje) fra bjørnehiet, hadde klokka blitt nesten halv tre da vi satte oss ned i ly av den store steinen. Det måtte jo selvfølgelig komme ei regnskur i dag også..

Bikkjene satte igrunn pris på en kvil

- ei tenkepause...

Vi tok oss en kopp med noe varmt, og vurderte været...

Vel, uansett måtte vi ned fra Saunatten.

Det såg nesten ut til at været skifta retning, så nesten sånn umerkelig - sikta vi oss inn mot en ny topp.

Det fantes ikke en eneste sti i området, men det var lett å gå i lyngen 

- føttene gikk liksom av seg selv de neste kilometrene :-)

 Da vi kom opp på Sørbølfjell-varden, var det lyst og fint - 

1280 moh

- og den siste cachen lå bare ett par km unna -

i retning rett bak Tassen...

Vi peila ut ruta, og la i veg nedover. Bikkjene begynte å bli slitne, men vi kunne ikke gi oss nå. Vi var slitne vi og, og det var vel ikke verre for dem enn for oss.

Det var ganske spesielt å gå her i dette stiløse området. Mektig. Været kunne endre seg fort. Derfor venta vi med å spise opp siste rest av matpakka, og fortsatte heller raskt ned mot det ytterste utsiktspunket.

Her ser vi ned i Skarsdalen og Turufjell mm...

Og der var den siste varden, Sørbølnatten 1205 moh

Fantastisk utsikt ned mot Solheimsetrene, Krøderen og Norefjell. Blefjell og Gaustatoppen lå innpakka i mørke skyer...

Det blei visst ingen matpause her heller, nei.

Det var best å komme seg ned fra fjellet så fort som mulig.

Det var lettere sagt enn gjort. Regn og tåke innhenta oss fort og gæli. Vi prøvde å følge bekken, men der var det ulendt og glatt. Briskekjerr og steinur gjorde det vanskelig å ta seg fram, men vi traska og gikk.

Lettelsen var STOR da vi plutselig fant en sti. Vardene sto tett i tett, ellers hadde vi ikke hatt sjans til å følge den. Vi skremte nesten vettet av noen ryper. De var ihvertfall ikke forberedt på å møte folk!

Stien gikk ikke akkurat i den retningen vi trodde den ville føre oss, men vi valgte å følge den nedover likevel.

Den førte oss etterhvert ned i skogen, og her nede var stien tydelig og velbrukt.

Gps'n sa Solheimseter :-)

Tilslutt tok vi en snarvei tvers gjennom skogen, og jaggu havna vi omtrent tilbake til utgangspunktet. Puh!

Tre våte bikkjer og to fornøyde kjerringer (som var minst like våte) hadde i lang tid holdt motet oppe, og fabla om en bedre middag på Hallingporten.

Vi måtte slå ifra oss den middagen og heller nøye oss med nistepakka...

Klokka hadde blitt nesten 19.30 og Tove hadde laaaang veg heim.

Nå lurer jeg litt på om vi noensinne kommer til å ta den aller siste cachen i denne "serien", den som ligger nede i skogen ved Store Veåstjern..?

Tove har også skrevet om søndagsturen vår, 

dere kan lese hennes versjon her :-)