På Sørbølfjellet igjen!

Forrige mandag hadde vi avtalt å møtes på Cirkel K kl. 11. Dessverre kunne ikke Lillian bli med oss likevel, men Tove og jeg var i rute - og en drug halvtime seinere kunne vi begynne å gå fra Solheimsetra.

Vi hadde tenkt oss ytterst ut på Sørbølnatten.

Været var lovende, blåbæra søte og gode, og fargene helt fantastiske!

Stien var godt merka, og for hvert steg, blei utsikten ned mot Krøderen bedre og bedre. Humør og optimisme var upåklagelig.

Men, før vi kom opp til Fetjernan, var det slutt på stien.

Jeg blei litt skuffa, for det hadde stått Sørbølnatten på skiltet, tror jeg - men vi var langt derifra. Vi var riktignok på Sørbølfjellet og den bratte fjellsida som lå foran oss, den hadde vi tråkla ned en gang før, så å gå opp der føltes veldig lite fristende...

En matbit derimot, det gjorde susen.

Etterpå frista det å fortsette innover isteden, og Tove sa seg heldigvis enig.

Her er det lett å gå, sjøl om det ikke finns en eneste sti i området.

Dessuten var det så lite vann, at det var fullt mulig å gå både i og langs bekken.

Her var det nesten som en "mini-Trollfoss"!

Vi tok oss likesågodt ei matpause der også, bare fordi det var så fint å sitte der.

Og vi hadde hele dagen å ta av!

Plutselig kom Tølle seilende ned i fanget til Tove.

- hans egen høyt elskede "tante" Tove 

💓

Det er virkelig noen som veit å kose seg på tur!

Til slutt bestemte vi oss for å gå videre. 

Vi kunne gå framover til vi kom på den blåmerka T-stien f.eks, og så gå rundt Ørneflag, kanskje?

Men vi kom ikke langt, før Tølle gjorde ett hopp

- og plutselig sto han der med en lemen i kjeften!

Det var hans aller første lemen, og han visste ikke helt hva han skulle gjøre med jakt-trofeet.

Tassen greide på en eller annen måte å lure det fra ham. 

Han tok ansvar for det døde dyret, og ga det en verdig begravelse.

Det gikk ikke fort framover, men det gikk framover. 

Vi måtte stadig stoppe og beundre fjella omkring oss.

Innen vi nådde den blåmerka T-stien, kunne vi se Manfjellet og innover Vassfaret,

 og like ned i Hedalen.

De tre T'ene 😍

Stien svingte så rundt Ørneflag, og dermed var vi sånn omtrent halvveis. Det gjorde godt med en velfortjent pust i bakken igjen.

Vassfarstien er godt merka med T'er, blåmaling og små varder.

Det er jammen masse fjell i Norge, sier Tove ganske ofte 😉

Og i dette området hadde vi vært før.

Skulle vi gå opp på Ørneflag igjen? Ikke noe å lure på, i følge Tølle og Tassen...

Jaja, jeg syns det blei vel mange motbakker, jeg da 😅

JULI 2016 
fra venstre; Barfi, Tove, Nalle, Nøve og Tassen 😆

Vi har jo blitt noen år eldre siden sist...

Men vi kom opp til 1243 moh, sjøl uten hjelp fra trekkhundene.

Det blåste kvasst der oppe, og Tassen fikk på seg frakken sin. 

Herfra gikk det rett fram og stort sett bare nedover, ikke mye ly å finne. 

Vi gikk ikke bortom bjørnehiet denne gangen. Det begynte å bli langt på dag.

Dessuten ville det ikke være så koselig der uten "bamsene" våre.

Barfi og Nalle i bjørnehiet, bildet er tatt fra det gamle innlegget... https://nallenatten.blogspot.com/2016/07/lapphundcacherne-rir-igjen.html

I nærheten av Pika, tok Tassen sin aller første lemen i dress, Tassen altså...

1- 1

Etterhvert trivdes han veldig godt i dressen sin, og poserte mer enn gjerne.

Vi gikk og gikk, men unte oss ei lita pause igjen nedom Rultikollen. 

Da hadde vi tross alt gått omtrent ei mil.

Jammen kneip han ikke enda en lemen, han Tøllegutt.

Jeg er sikker på at mor hans, Polly - vil bli stolt om ho får se bildet 😇

2-1 til Tølle

Jeg gikk muligens med nesa i sky. Eller beundra utsikten, jeg vet ikke. 

Rett som det var, låg jeg ihvertfall rett ut i stien. 

2-1 til meg, Tove 😉

Jeg må tilstå at jeg så meg veldig godt for nedover de siste km. 

Hvert steg stakk i brystet, og jeg var en smule bekymra for ribba mi.

Det ville bli veldig godt å komme heim etter 8 timer på tur.

😅

Mandagsturen blei ikke akkurat som vi først hadde tenkt, men det blei en veldig fin runde 

- som jeg håper vi er i stand til å gjenta om 6 år!

Solheimsetra i Gulsvik er ett fint utgangspunkt for denna turen. Neste gang skal vi komme oss utpå Sørbølnatten, men om det blir herfra eller fra Damtjernlia, bør nok vurderes.

Nå er ferien min over.

Men på tross av div. forviklinger - har jeg nok hatt tidenes ferie.

Jeg skal skrive mer om det, når jeg får tid 😉