Tilbake til Bjørke

Endelig tilbake, det var ganske nøyaktig ett år siden sist.

BJØRKE

- men på en måte går en ca. 100 år tilbake i tid når en kommer hit.

Her er verken strøm eller innlagt vatn, ingen internett-forbindelse. Man må opp på de høgeste toppene for å få kontakt med omverdenen, og alt dette føles befriende.

💓💓💓

Åh herre gud som jeg lengter tilbake allerede nå, etter fem arbeidsdager.

Jeg har liksom fått mer enn nok av folk og stress etter bare en dag på jobb! 

😖 

På Bjørke kan man kose seg i fred og ro 💓

Tove er et hespetre 😆 Eller garnvinde,da - om man skal være korrekt 😉

Tove og jeg begynte ferien på Bjørke forrige torsdag;-) 

Planen var å gå lange turer hvis været tillot det, og på kveldene skulle vi kose oss med strikketøy, mat og drikke. Skravle og kanskje lese litt.

Jeg tok ikke mange bilder inne fra huset denne gangen heller, men det er mer å lese om huset og dets historie i dette gamle blogginnlegget. 

Akkurat som sist, slo jeg med ned på flatseng i stua om natta, sammen med de to vaktbikkjene mine. Madrassen ble lagt over kjellerlemmen for sikkerhets skyld, og Tove installerte seg i øvrekøya innerst på kjøkkenet. Det sies jo at det spøker her, og siden Petter svikta oss denne gangen - måtte vi greie oss som best vi kunne på egenhånd.

Vi levde i håpet om at han og Doffen ville dukke opp innen lørdag, for det ville ikke bli det samme uten dem. Men enn så lenge måtte vi altså greie oss sjøl.

Vi kunne jo ikke sitte inne og sture.

Da alt var på plass på Bjørke, satte vi oss i bilen og kjørte bort til Skrukkefyllhaugen. Det var ingen folk der, så vi parkerte bilen, og gikk ned til Skrukkefylla. 

Der var det lite vatn!

Vi fulgte stien langs elva, og deretter vegen bort til Greineløken

Derfra fulgte vi Bertes fotspor.

Berte har fått ei fin minnetavle på den gamle boplassen sin i Hallingvika.

Jeg tror teksten skal være mulig å lese..?

Tenk at ho budde her i 22 år.

Da ho kom til Flå, budde ho først i Karirud, en liten plass høgt oppi lia, før ho tilslutt kom på heimen. Jeg håper ho vart behandla som ei Dronning på sine gamle dager.

Det er ikke stort igjen av stua hennes, men det ligger noe morkent laft oppå haugen bak stallen. Jeg antar det er stua ...eller det kan være geitefjøset?

Snart er det ikke mer igjen av stallen heller.

 Men den er fremdeles vakker på sin måte, og plassen i Hallingvika vil aldri bli den samme når naturen har tatt hele boplassen tilbake. 

Vassfaret er i ferd med å miste sin sjarm og tiltrekningskraft nå som veier, hogst og hytteutbygging eter seg innpå fra alle kanter. Det er bare sørgelig.

Jeg er vel heldig som har fått se og oppleve så mye som jeg har, før alt er tapt for all tid. 

Det blir ikke helt det samme om husa bygges opp igjen. De mangler sjel.

Siden det var så lite vann i Aurdalsfjorden, bestemte vi oss for å prøve å følge strandkanten tilbake til Greineløken for første gang.

Se vann-merkene på steinene!

Det var noen våte myrer og noen ulendte partier, men stort sett gikk det greit.

Og vi fikk se fine steder og ting vi aldri hadde sett før.

Vakkert!

Nevlingkollen har tåkehatten på.

Skodda velta seg nedover dalsidene. 

Men vi hadde uansett ikke tenkt oss opp dit før neste dag.

Det var fremdeles tomt og stille på Skrukkefyllhaugen da vi kom tilbake.

Det ble bare den vesle rundturen på oss denne dagen. Vi lengta begge til Bjørke, tror jeg. 

Lengta etter å legge ved i ovnen og nøre opp. Sitte i fred og ro å høre det sprake.

 Kjenne varmen bre seg, mens det klirra i strikkepinner, og snuse inn den gode lukt av vedfyring. 

Tenne parafinlampa når mørket kom sigende.

Og til sist si go'natt og krype ned i soveposen, og kjenne glede over å bare være 

- og glede seg til en ny dag.