Gruvetur med Lillian!

Lillian, Bella og Hailey sto i tunet og venta på oss, da vi ankom noen minutter over 11. Vi hadde forlatt Bergheim og Hallingdal en time tidligere, og var klare for nye eventyr. Sokna er kjent for sine kuldegrader, men vi skjønte fort at vi hadde tatt på oss og med oss altfor mye klær. Jakka havna i sekken i første motbakke, og ullgenseren ble knytt rundt livet. Og slik ble vi gående like til kvelds

😂

Jeg har jo begynt å kjenne Lillian ganske godt nå, og når ho sier det er bratt - så er det bratt. Men at det var så sølete og bløtt innover Holleia, hadde ingen av oss helt forventa. Pga tømmerhogst var store deler av den en gang så fine, grasdekte skogsvegen oppkjørt og ødelagt, den var ett heller begredelig syn. Men dette hadde jeg faktisk fortrengt, inntil jeg så bildene i bloggen til Lillian. Andre deler av vegen var rusta opp, og grei å gå - sjøl om det var jamn stigning de tre første kilometrene.

 Bare vi kom opp - ville vi møte sola, og det ville "flate ut" - og det er slik jeg minnes denne dagen;

SOL, GLADE BIKKJER, GOD STEMNING og MANGE NYE OPPLEVELSER (deriblant hjortelus!) 

Og opp kom vi!

Vi hadde ikke gått langt innover, før vi kom til Gulstøveren-setra - og jeg mente det var på tide med matpause. Lillian syns nok det var i tidligste laget, men høflig som ho er, satte ho seg ned og tilbudte meg den ene sitteplata si. Veldig snilt, for jeg har en tendens til å glemme å ta med slikt. Og siden det ikke var en eneste tørr flekk å finne, takka jeg selvfølgelig ja.

Hundene fikk hver sin godis i tur og orden, men da jeg tok fram matpakka - ble jeg ettertraktet

...jeg og den lavkarbo-pannekake-nista...

Dette var igrunn ett litt merkelig sted, men Lillian forklarte at gårdene nede i bygda eide hver sin stripe med skog innover mot Holleia, og de tilhørende setre hadde ligget langsmed åsen på rekke og rad. Åsene omkring lå på rundt 500 moh, Gunhildåsen som vi skulle bevege oss rundt - på 554. Sandtjernåsen og Gruveåsen noe lavere.

Her var det snauhogd, og vegen var fullstendig rasert - men etter å ha forsert hauger med kvist og kvas - fant jeg en cache i fjøsveggen, Dagens første!

Når sant skal sies, var det ikke jeg som fant den... Jeg stakk riktignok hånda inn på rett sted, men var litt for rask til å trekke den til meg. Her var det spindelvev og muselort og gudvethva. Lillian bare lo før ho fiska den frem. Til mitt forsvar så burde ho faktisk vite akkurat hvor den befant seg, for det var ho som hadde gjemt den.

 

Turen fortsatte, og her var det aldeles nydelig å gå.

Rett som det var, dukka det opp noen falleferdige rønner inni skogen, og nysgjerrige som vi er...

Vel, vi ble ikke skremt da vi titta inn - men det var tross alt de dødes helg, dette her.

Lenger innpå åsen kom vi til enda ett slitent skur med mystikkens skjær hengende over seg...

Bella og Lillian lista seg frem og kunne konstantere at døra var forsvarlig lukket, før vi fortsatte inn i skogen. På en sti som jeg tror bare Lillian vet om.

 Vi følte oss ihvertfall helt sikre på at vi ikke ville møte særlig mange her!

Holleia er kjent for sitt rike dyreliv, og vi så masse storfugl i løpet av dagen, både orrfugl og tiur. Området er småkupert skogsterreng med mange vann og tjern, innehar botaniske særegenheter, og massevis av kulturminner.

Det har vært seterdrift i området siden 1400-tallet.

Normalt sett skulle jeg ha kost meg med kaffekoppen inntil den solvarme tømmerveggen, men vi hadde jo nylig hatt ei kvil. Da vi snudde for å gå videre, plumpa Lillian oppi ett høl og ble stående med den ene foten langt nedi gjørma. Jeg kan tenke meg det surkla godt i skoa da vi fortsatte på turen. Men å snu var ikke aktuelt, for vi skulle jo se gruvene!

Etter ei stund kom vi ut på en skogsveg igjen. Holleia er stappfull av veger på kryss og tvers, men de fleste er stengt for allmenheten, vil jeg tro. Vi hadde gått omtrent 6 km da Lillian kunne peke ut hvor vi skulle. Høgt oppi åsen kunne vi såvidt skimte en rustbrun slagghaug.

Men først måtte vi svippe bortom Langdalstjernet for vi hadde jo noen badenymfer blant oss...

Det var en skikkelig idyllisk plass - MEN det var den hjortelusa, da. 

Jeg har vært spart for slike småkrek tidligere, slike finns ikke i Hallingdal såvidt jeg veit, men jeg tok helt sikkert med noen hjem til dalen. Lusa kom flyvende og landa i hår og klær, og slapp vingene idet de beit seg fast både her og der. Ekle, var de. Jeg googla dem i etterkant av turen, og ble beroliga, men noen kan faktisk klø på bittstedet i ett år! Jeg har ingen mèn etter dem.

Uansett så var dette intet blivende sted - vi skulle opp i høyden igjen.

Og lengre kom ikke Lillian i det første blogginnlegget som omhandler turen vår...

Disse slagghaugene var ett imponerende syn, og jeg var fryktelig spent på hvordan det så ut der oppe.

Det var så bratt at vi begynte å se oss om etter en sti eller noe lignende for å komme opp.

Først gikk vi for å inspisere en sprekk i fjellet.

Dette ligna ikke på noe vi hadde sett tidligere, og bekken som kom ut av fjellet - ligna mest på melk.

Det lukta ingenting, men ingen følte seg frista til å smake.

Det er 100 år siden det var drift her, men det melkekvite vannet har strømma ut av ett høl i fjellet så lenge Lillian kan huske. Det var tydeligvis flere som hadde latt seg fasinere av dette naturfenomenet.

 Så mye at de hadde stikki kjepper inn i hølet - uten at jeg vet hva det var godt for,

 men eksperimentet var neppe utført av verken geologer eller forskerteam

Vi gikk undrende ut av "grotta".

 Noen hadde ihvertfall visst hva de dreiv med, da de hogde seg vei gjennom fjellet.

Vi lurte også litt på hvordan vi skulle komme oss opp på enklest måte...

Vi begynte å følge en slags sti, men tilslutt var det ingen vei utenom enn rett opp!

De firbeinte spratt opp først - deretter fulgte Lillian i fin stil.

Tilslutt kom jeg på alle fire 😅

Det løsna stein som trilla nedover da Lillian gikk foran, så jeg måtte holde avstand. Jeg følte at bakken var uendelig lang - og steinene låg løst og de var kantete og spisse. Det var neimen ikke så lett å finne fotfeste, og jeg var både møkkete i hendene og ganske skjelven i beina da jeg kom opp.

Det hadde ikke vært så skrekkelig langt om en hadde sklidd ned igjen, da - men det var nå greit å stå der oppe på trygg grunn 

Gruveinngangene var sikra med høge gjerder, og de så ut som svære, svarte, skumle krater.

Jeg turde knapt å nærme meg gjerdet😆

Det var ikke all verdens til gjerde heller, da! De fleste har vel vett nok til å holde seg unna. Men en nysgjerrig lundehund kunne jo finne på å gå litt for langt - så det var greit å ha dem på trygg avstand

Findus var forresten behjelpelig med å finne en cache i nærheten 😉

Det er ei gruve som det går an å gå inn i. Den var nok opprinnelig stengt for uvedkomne, men sperringen har falt ned, og Lillian har vært her før, så...

Alle fem ble bundet i hvert sitt tre. 

Bella og Hailey har opplevd verre ting før, så de la seg godt til rette for å slappe av

...mens mine holdt vakt 😆

Åpningen var ikke så veldig stor, men vi kunne gå oppreist der inne.

Det var stummende mørkt. Tunnelen gjorde en slak sving på seg, så vi kunne ikke se lyset i den andre enden. Det hadde engang vært plankegulv, men det hadde råtna sundt forlengt.

 Det var kjølig og vått, og det lukta litt rart. 

Etter en 20-30 m så vi lyset - rett over oss.

Foran oss var det ett digert høl - rett ned i den svarteste avgrunn!

Vi hørte vannet sildre nedover, det bare sildra og sildra laaaangt nedover.

Herremingud - en kunne jo knapt tru at dette var menneskeskapt!

Tenk på de som hakka seg innover i fjellet - det er nesten ubegripelig. Jeg leste ett sted at det hadde vært gruvedrift på Hollea i tre perioder, først kobberproduksjon fra 1665-1716, deretter vitrol-ogbrunrødproduksjon 1789-1850, og til sist nikkelproduksjon fra 1849-1920

Denne gruva og dette området er virkelig verdt ett besøk!

 Jeg er så glad for at Lillian tok meg med, for jeg hadde aldri vågd det aleine. 

Ved gruveinngangen er det innfelt ei minneplate i berget.

Til minne om Holleias geolog

Brith Hofseth (1917 - 1941)

Hun var den første som foretok en systematisk geologisk kartlegging Holleia.

Dette sted beså hun 14. september 1940.

Lys og fred følger hennes minne.

Denne plate er gitt av Holleias venner

1989

Det var godt å komme ut i sol og varme igjen, dessuten begynte vi å føle oss sultne, og det var på tide å planlegge neste trekk.

Skulle vi snu - eller skulle vi finne den 2. gruva...

Dagen var fremdeles ganske ung 😅

og nå har vi kommet like langt i gjenfortellingen vår. : Gruvetur med hallinger del 2