Kringsjå og deromkring

Forrige søndag, dagen etter langturen på Holleia, møttes vi igjen oppi Sørbygda i Gulsvik.

Planen var å rusle en liten tur, spise niste og bare kose oss. 

Hailey hadde fått kviledag, men Bella og gutta var i storslag fra første sekund

Jeg hadde ikke helt klart for meg hvor vi skulle gå, men ettersom det var så vått i terrenget, foreslo jeg å følge veien oppover mot Kringsjå. Jeg hadde ikke vært oppi der på nærmere 20 år, og mintes det som en snill liten tur, og Lillian godtok forslaget sporenstreks.

Det viste seg å være ganske mye lengre oppover enn jeg trodde, men skravla gikk konstant og plutselig var vi på toppen.

Der oppe er det fin utsikt, og vi var freidige nok til å låne bord og benker på Lysverker-hytta da vi skulle smake på nista

Lillian sverger som vanlig til kakao-kopp med kvist, noe Tølle syns virker mer interessant enn pulverkaffen min

Findus har bare øyne for Bella, store, snille Bella! 😍

De to står som vanlig for underholdningen 😊

Det kom noen regndrypp mens vi satt der, men da hadde vi allerede bestemt oss for å gå opp på noen av toppen i nærheten. Dagen var altfor ung til at vi bare skulle snu, og regnvær hadde vi ingen tru på...

Så var det "bare" om å gjøre å finne enkleste vegen opp 😅

Joda, Tassen har vært med på slik galskap før, han 😂

Da vi hadde kommet opp på den første høyden, fant vi hytta som engang tilhørte Forsvaret. Nå er jeg ikke sikker på hvem som eier den, men den har ikke bltt brukt på årevis og den ser temmelig lukket og sliten ut. Litt synd, for området omkring er jo veldig fint!

På veien opp mot høgeste punkt, ble vi oppmerksomme på en merkelig haug.

Mens jeg sto ved triggerpunket, snek Lillian seg bortover som en indianer. 

Dette måtte selvfølgelig undersøkes.

Noe særlig klokere ble vi vel ikke, for bunkersen viste seg å være minst like lukket og låst som Forsvars-hytta. Så noen militære hemmeligheter er foreløpig ikke avslørt.

Men utsikten var fin, og terrenget innbydende.

Vi staka ut retningen mot Røbbi.

Det var ingen problem å ta seg fram for verken to eller firbeinte, men vi kom over mange fine små tjern, så veien mot målet gikk ikke akkurat beint fram.

Det var ett sånt spesielt novemberlys, denne dagen. 

Regnskurene dansa omkring oss, men sola lå på lur.

Det var ingen stier her, men vi kom over flere "merker", muligens eiendomsgrenser.

Så vi var ikke i ingenmannsland, selv om det føltes sånn.

Dette var ett eldorado for skogens konge, og han hadde satt djupe spor i myrene.

Vi var litt utspekulerte når vi sendte Bella foran oss, for å sjekke hvor blått det var enkelte steder, ho er ingen lettvekter, ho heller.

Juletre!

Orrfuglen lever tydeligvis godt her omkring. Det lå masse "ostepop" under furuene. 

Kan tenke meg det er livat på disse myren tidlig om våren!

Vi hørte dem godt,  men vi så ikke en eneste fugl. De satt vel i ett eller anna tre og beita på denne tiden av dagen.

Enda en malerisk, liten myrpytt

Findus prøver å holde flokken samla, og venter på meg når jeg blir hengende etter  😍

Lillian og jeg er like ivrige på å ta bilder, og vi stopper opp rett som det er.

Det kjennes veldig bra å være på tur med likesinnede!

Tassen gjør ikke så mye ut av seg på tur. Han bare er med, holder seg i nærheten og bare er der, liksom. Noen ganger står han helt stille og venter på å bli fotografert.

Her er alle mann i godt driv ut mot varden!

Bella og Findus, side om side

Utsikten ned på Gulsvik og Krøderen må jo beundres

Jammen var det en fin varde her også.

Røbbi, 686 moh

Vi glemte helt å ta gruppebilde dagen før, så nå må jeg gjøre ett forsøk.

Lillians ble mye bedre, men dette var nå veldig  typisk 😅

Hundene fikk også en liten matbit denne gangen, så sekken veide ikke stort da vi forlot utsikten.

Det var mye rotvelter her, men vi var ustoppelige.

Hadde jeg ikke foreslått middag på Hallingporten. kanskje?

😋

Det gikk uforholdsmessig radig nedatt, men er man først våt på beina - så er man våt på beina...

Vi kom oss greit ned på veien, og derfra gikk beina av seg sjøl. Noen raske blikk på klokka, fortalte at vi høyst trolig hadde veldig god tid til å rekke både det ene og det andre!

Jeg slo på gps'n først da vi forlot Kringsjå, så den vesle turen vår ble nok godt over mila igjen. Ingen av oss hadde vondt av det. Da vi satt og studerte kartet, oppdaga Lillian noe "rart", så det spørs om det ikke blir flere turer på oss i disse traktene.

Gruvedalen høres jo veldig spennende ut.

 Ett gammelt sagn sier visstnok noe om både gull og edelstener, men hvem vet 😉

Tusen takk for ei fantastisk turhelg!

Her er Lillians versjon av turen; Sognafaret: Kringsjå