Gruvetur'n, del 2

 Vi bestemte oss for å ta raskeste veg til neste gruve, dvs følge kart og terreng så godt det lot seg gjøre.

Det kan jeg trygt si vi greide utmerket!

Det tok ikke lange tida før det dukka opp nye slagghauger inni skogen, ett ganske så eksotisk syn for mine øyne!

Enorme menneskeskapte steinhauger langt inni skogen, det er jo forunderlig.  Malmen herfra ble frakta til smeltehytta ved Væleren ved Tyristrand, der den ble smelta om. Det er ganske store avstander.

Jeg plukka med meg dagens tredje cache, før vi studerte de merkelige omgivelsene grundigere.

Gamle gruveganger fylt med vann...det er litt sånt creepy, syns jeg

De største gruveåpningene var "forsvarlig" inngjerda,

men det var egentlig ingenting i veien for at en kunne ta seg en svømmetur her...

Til sommeren, kanskje?

Tja, jeg er ikke helt sikker. Men hvis Lillian og Tove tør, så tør vel jeg 😰

Det skulle være enda ei gruve her, som ikke engang Lillian hadde sett før - så den måtte vi selvfølgelig finne. Vi hadde gått omtrent halvveis allerede, så det var jo bare å fortsette.

Det var dyretråkk på kryss og tvers, og vi tok oss fram i terrenget - lekende lett, om jeg kan si det selv!?

Den tredje gruva var også fylt med vann. Det var liksom bare noen bunnlause revner i fjellgrunnen. Best å holde seg langt unna de bratte kantene, for om man falt ned der, skulle en jammen få slite med å komme seg opp igjen.

Da vi tilslutt hadde vi sett det vi kom for å se, måtte vi for alvor begynne å tenke på hjemvegen. 

Det viste seg å være temmelig bratt om en skulle ta en snarveg her, men vi skrådde oss nedover, over en bekk, og kom etterhvert opp igjen på en grusveg som førte i riktig retning.

Sola sto lavt på himmelen, så vi måtte nyte dagens siste solstråler - og utsikten like til Sollihøgda!

Beina gikk nærmest av seg sjøl på vegen oppover langs Sandtjernbekken.

Vi vurderte å ta noen snarveier over åsen, men vi innså at det var mer behagelig - og raskere - å følge vegen de neste km.

Vegen gikk langs idylliske skogstjern.

Vi tok en avstikker ned til Nedre Sandtjern - det var rett før sola gikk ned.

Godt at vi er like ivrige på å nyte naturen!

Mens Bella og Hailey tok seg ett kveldsbad, ble vi enige om at vi må hit, når vi skal gjøre alvor av hengekøyeturen.

Tassen syns også det var veldig fint her 💓så vi kommer tilbake til sommeren.

Etter å ha passert Øvre Sandtjern og en lang sving -

kunne vi endelig ta av vegen og fortsette på den blåmerka stien til Ringerike Turistforening.

Den var godt oppmerka, og ganske velbrukt - og den snirkla seg gjennom ett nydelig skogsterreng.

 Vi tok en liten avstikker for å se nærmere på en varde. Vi var jo like nysgjerrige alle sammen😆

For en gjeng.

Skumringen kom sigende på da vi nærma oss Tolvpyttmyra.

Her trives orrfuglen, og vi må antagelig tilbake hit allerede til våren.

Det hadde vært moro å fått med seg orreleiken! 

Stien fulgte myrkanten, men vi lot oss ikke affisere av ett gjørmehull her og der.

Plutselig dukka det opp noen hytter inni skogen. 

De hadde vel forsåvidt liggi der noen år, helt siden det var vann i de tolv puttene, antagelig.

Så kom vi på en skikkelig grusveg, og det var betryggende å se lysene fra Soknabruket langt der nede. Nå begynte det å bli mørkt for alvor - men Lillian visste heldigvis om mange "shortcuts" 😅

Klokka var nesten 19 innen vi var tilbake til utgangspunktet, og da var det skikkelig mørkt. Det hadde vært kjekt med lys fra mobilen den siste stubben gjennom skogen. 

Jammen er vi gode til å utnytte dagen!

Tove, du har nok hatt rett i sine antagelser mang en gang 😉

Turen vart nærmere to mil - ifølge kartet til Lillian - så heretter skal jeg huske å legge på litt når jeg bruker Topo GPS. 

Men kartet mitt stemmer med omgivelsene, og det er det viktigste.

Det hadde vært en helt fantastisk fin tur, og jeg tar den mer gjerne om igjen. Vi skiltes som gode venner, enda jeg tok beinkrok på Lillian og forårsaka ett småstygt fall. Vi var nok litt av ett syn da vi snubla oss fram fra den svarte skogen 😂

Allerede dagen etter, møttes vi igjen. Litt småstøle, men vi var ved godt mot da vi la ivei opp mot Kringsjå i Gulsvik.

....fortsettelse følger...