Årets fineste Vassfartur

 Det er slettes ikke normalt at jeg står opp 6.30 på en fridag, men jeg visste allerede kvelden før 

- at dette ville bli en helt spesiell dag

Manmyrene, Vassfaret - lørdag 12.11.22 kl 08:50

Jeg plukka opp Bjørn på Orrebu før vi kjørte videre mot Hedalen og inn i Vassfaret. Vi ble sittende og vente på TorO og Kia ei lita stund, for vi var altfor tidlig ute! Sola hadde stått opp på Hedal-sida for lenge siden, og det var allerede 10-12 varmegrader

Det var ikke mye som var normalt denne lørdagsmorgenen!

Det var Bjørn og TorO som hadde avtalt tur denne dagen. Værmeldinga var utrolig god til å være på mi frihelg, så da Bjørn spurte om jeg ville bli med på en Vassfartur, kunne jeg ikke avslå. Kia hadde heller ikke store problemer med å rive seg løs fra skoleoppgaver for å nyte dagen istedet.

Så vi fire pluss mine tre firbeinte, la lystig ivei oppover en av de bratteste stiene i hele Vassfaret. 

 Bjørn og Kia ble stående og kvile, mens Toro og jeg tok en avstikker fra stien for å se på...

...det som nok er ei arbeidsbrakke av eldre årgang...

Den har nok blitt brukt av tømmerhoggere en gang i tida, men det er lenge siden...

Det er enda lengre siden løa på Hangen var i bruk

Den gjorde nytte for seg en gang. Nå har den takka for seg og trukket seg langsomt tilbake.

Vollen på Hangen har vært stor!

Steinhaugene er mange. De ligger der som tause vitner om slitet.

Det er bare seterbua på Nedre Hangen som holder stand.

Høgt over Vassfardalen troner den, i ensom majestet...

(bare nesten, det har blitt bygget ei liten hytte på naboeiendommen)

Den gamle seterbua har sjarmen i behold, men det er snart det eneste, dessverre.

Vi slo oss ned på tunet, og fant fram både kaffe og niste. Praten gikk lystig om det ene og det andre, og hundene deltok etter beste evne. 

Pusten hadde normalisert seg og vel så det, da vi fortsatte videre på turen.

Briskekjerr har regjert på setervollen i altfor mange år, men nå er faktisk Edelgranene i ferd med å ta over.  Disse trea er så perfekte at de ligner mest på amerikanske juletrær, og de passer enda dårligere inn her. De lukter nesten som parfyme også! Synd at det har blitt slik, her hvor det sikkert var åpent og velstelt i gamle dager. 

Fjøset på øvre Hangen er heller ikke noe å skryte av. Det er egentlig veldig trist at de gamle bygningene ikke har blitt tatt vare på for ettertida. Det blinka blankt i glassrutene på de nye hyttene, men neimen om jeg syns det er så gjevt.

Stien fortsetter oppover rett bak hytta, og det tok ikke lange tide før vi var oppe på fjellet

Jeg kan vel ikke si at stien er velbrukt nåtildags, men den vises nå i lyngen. TorO har helt sikkert rett i det han sa; det kommer neppe noen her før neste år.

Det er jo det som er så fint med Vassfaret, da - en møter sjelden eller aldri på noen.

Men det var veldig trivelig å gå her som en liten flokk.

Smågutta fikk springe foran og vise vei.

Kia var litt bekymra for at vi skulle ende opp langt innpå fjellet 😅

Men alt gikk etter planen til TorO, og tilslutt åpenbarte både Brennkollen og Nevlingen seg 😊

Det blåste ganske kvasst 1000 moh, men sola holdt seg stort sett framme hele dagen. Det var heller ikke så lange fjellturen, før stien skrådde ned mot Fjellhytta.

Fjellhytta ligger fint til, akkurat i skoggrensa. Her er det lunt, og vi fikk varme i kroppene igjen - og kaffe i koppen.

Stien er brei nedover mot Hansesprang

Men noen hindringer var det.

Uværet i november i fjor gjorde enorm skade i Hedalen og i Vassfarets forgård, men her var det ikke så uframkommelig som vi frykta.

Plutselig var vi framme ved Hansesprang.

Kveldsola gløda i gamlebua på Brenden-vollen

Men det er fjøset på Hansesprang, som fanger blikk (og kamera) hver bidige gang en er her oppe.

Det er beliggenheten som gjør plassen så unik, og det er ikke til å komme fra, at en sender noen tanker til den stakkars budeia som blei stanga ihjel av en svær telemarksokse sommeren -43. Det er en spesiell stemning på denne setra.

Tenk om noen hadde spandert noen bølgeblikk-plater på fjøset for noen år siden...!

Fjøset synker sammen, og blir mindre og mindre for hvert år som går, mens grantrea rundt vokser høgere og høgere. Det er bare såvidt en skimter Aurdalsfjorden nedi dalen nå.

Tenk for en nydelig plass dette var en gang!

Nederst på den gjengrodde vollen, står enda en skrøpelig bygning, ett småkrøtterhus, mener jeg å ha lest ett sted.  Anna hadde trolig prøvd å klatre opp på taket, i ett forsøk på å unnslippe oksen. De fant hårdotter på laftet, og slikt gjør djupt inntrykk - jeg klarer ikke å la være å tenke på henne.

Ho blei finni i skogholtet litt bortafor. Fremdeles vises korset som vart rissa inn i furuleggen der ho lå. Bokstavene A og B synes ikke lengre, men korset er ett fint minnesmerke.

Anna Bragerhaugen burde kanskje fått ei minneplate på setra.

Det har tydeligvis vært masse folk her oppe i sommer. Vinden hadde lagt fra seg mange trær over stien, men det hadde blitt hardtråkka omveier allerede. 

Da vi nærma oss Juvbekken, tok jeg hundene i bånd. Det er stupbratt ned i bekken

Her ett sted sprang han Hans uti juvet, ifølge sagnet.

Jeg syns det er skummelt her, så nære "avgrunnen".

Men vi slo oss ned, og tok en siste rast før sola gikk ned.

Det var koselig det, altså 

Vi nøt synet og utsikten mot Hallingdal 😉

Men tenke seg til, Berte Skrukkefyllhaugen som bodde på den andre sida av Aurdalsfjorden i nærmere 20 år. Det må jammen ha vært noen lange og kalde vintre der nede i skyggefulle Hallingvika!

Til slutt tok vi, som alle andre, avstikkeren innom det kjente bjørnehiet åvom Bjørke.

Jeg greide tilogmed å lokke med meg gubben inn i hiet en stakket stund 😆

Det vart ingen tur på oss til Bjørke denne høsten, og plassen såg så tom og forlatt ut da vi gikk forbi.

Det stakk litt i meg, akkurat da, Tove!

En helt fantastisk fin novemberdag nærma seg slutten, og vi hadde hatt en kjempetrivelig tur i godt selskap. Det er neimen ikke mye som overgår Vassfaret på en slik dag!

Turen er ikke så lang, men det blei mange høydemeter den dagen. Da vi kom ned til Bjørke der den ene bilen sto parkert, var vi godt fornøyde alle sammen. 

Tusen takk for årets fineste Vassfartur, Tor Ola og Kia.