Sist, men ikke minst; Beia 1081 moh

Årets aller siste feriedag var søndag 13. september



Dagen før fikk vi besøk av jentene fra Tjøme, de hadde bare såvidt begynt på sin ferie.

Det var så koselig å se dem igjen 💓
Hadde været vært bedre, hadde vi tenkt å ta en tur på fjellet sammen, men det blåste og etterhvert kom regnet "som bestilt", dessverre.
Håper det dukker opp en anledning igjen om ikke så altfor lenge!!!

Søndagen kom og da måtte vi finne på noe litt spesielt, siden det var den siste dagen med ferie og fint vær...
Vi er ikke mer avanserte, enn at litt spesielt betyr en spennende tur i nærområdet.
 😅



Vi kjørte opp bomvegen til Fekjan og parkerte ved Saupeset. Derfra gikk vi til Påverud - men målet var Beia.



Jeg visste det ville bli bratt, og utsikten åpenbarte seg fort.



Men jeg hadde kanskje ikke trodd det ville være såååå bratt...?



Tølle og Tassen spratt foran meg, de stortrivdes i steinurene og konkurrerte nærmest om å være førstemann.



Jeg vart ihvertfall bestandig sist 😆

Det var en spennende sti.
Harde, bratte kneiker, og drøssevis med fine utsiktsplasser!

Her så vi omsider toppen på Beia rett foran oss. Rett opp framfor oss....



Godt å kunne se seg tilbake for å ta ett bilde sånn innimellom 😉



Her var jo toppen enda nærmere...
Og tilsynelatende enda steilere.



Heime var det blomstrende og grønt - her hadde høsten tatt grep.
Men så er det jo noen høydemeters forskjell.



Det var fantastiske kontraster, fargerikt og intenst, sjøl om sola forsvant da vi nådde toppen.



Jeg tok en liten inspeksjon på cachen min som ligger her. Den var tørr og fin, og det forundrer meg at den ikke har flere besøk.



Tølle og Tassen spiste blåbær.



Jeg lot meg også friste!
Blåbær på røde ris, og blåbær på gule. De smakte like godt uansett farge.



Den fineste godtebutikken jeg har sett 😍



Så måtte vi opp og kjenne på varden, og ta en titt i gjesteboka.



Det har tydeligvis vært folksomt her oppe i sommer!



Bare to km til Påverud! Hm. Det føltes mye mer 😆



Jeg trodde det var en Stolpe her oppe, men det var det ikke.
Den står visst nede i Bjødnaskaret.



Dit hadde ikke jeg tenkt meg.
Vi blei sittende og nyte utsikten lenge.



Det var så fint!



Vi fulgte stien videre ett lite stykke...



...spiste litt mere blåbær...



...og satte oss ned igjen, bare for å nyte tilværelsen...









Beia er 1081 moh, og det øverste partiet er så spennende og flott!







Utsikt mot Nesbyen, Gol, Hemsedal -og Skogshødn, men det syns ikke så godt på bildet.



Da vi nærma oss granskogen, svingte vi av stien.



Vi fant fram til myra som jeg så på kartet, og følte meg på trygg grunn 😉



Det er jo ekstra spennende å finne fram ved hjelp av ett kart.



Vi så en jaktpost høgt i ett tre, men ingen jegere. Masse, masse elgspor, derimot.

Planen var å følge bekken sånn noenlunde. Da ville vi komme ned til Saupeset på ett eller anna vis. Rett nedom jakt-tårnet kom vi derimot på en gammel tømmervei, som jeg raskt forsto ville føre oss til samme mål.

Vegen var rydda for kvist og kvas. Den var tilvokst med grass, så det var bare idyll - slettes ikke slik som det ofte er i hogstfelt.

Bærre lekkert!



Etter omtrent 7 km, fikk vi se Saupeset.



Uten en eneste forvikling, kom vi ned og tilbake til  bilen.
Vi kunne ikke hatt en bedre avslutning på ferien.



Denne rundturen skal gjentas!



Vi tok en liten runde i den koselige setergrenda tilslutt.
🐾🐾
Mandag den 14. var første arbeidsdag, og det var igrunn helt ok å dra på seg den grønne Kiwi-uniformen igjen. Den er nesten helt ny, forresten - vi har fått ett veldig behagelig arbeidsantrekk!

Resten av uka gikk fort, veldig fort.
Så var det frihelg, og ny Vassfar-tur sto på agendaen...