tirsdag 15. september 2020

Vassfargleder

Så ble det kveld på Skrukkefyllhaugen.



Da tok vi med oss noen vedpinner og lagde ett lite bål nede ved Skrukkefylla.
Det er helt spesielt å sitte slik og se inn i flammene, og det eneste man hører er vindens sus og bølgeskvulp
...



Vel, det vart ikke akkurat sånn.
Tølle og Tassen syns det var skrekkelig mange uforklarlige lyder der ute i mørket, og de skulle jo liksom ta ansvar og passe på oss da...

Det blei noe bedre da vi begynte å spise pølser.
Da fikk de noe anna å konsentrere seg om 😉



Da Tove begynte med desserten,
da fikk pipa en helt anna låt.


Da satt de tett i tett som to tente lys, småtassene mine



Tove hadde kjøpt vaffeljern og laga vaffelrøre, for denne kvelden skulle det feires bursdag.
MIN BURSDAG!!!



Disse vaflene slår ALT av vafler jeg har smakt tidligere.
De var sprø utenpå og de var søte inni, kan du tenke deg noe så godt!
Og den stemningen, da.
Det var bare en helt perfekt avslutning på en helt fantastisk dag.
Jeg har lagt inn bestilling på vafler til neste helg også. 😋



Da vi våkna neste morgen og titta ut gjennom småruta glas, så vi at himmelen var blåere enn blå, og lufta var så klar som den bare kan bli om høsten. Perfekt.
 Jeg kjente at bein og armer var sånn passelig møre etter gårsdagen, men slik burde det vel være når man har blitt nærmere 60 enn 50.
 Det er bare i hodet jeg tror jeg er 20...



Det vart ingen dukkert i Skrukkefylla denne gangen,
 men vi fylte opp en vassdunk hver og sleit den med oss opp på haugen .



Etter frokost pakka vi sammen sakene våre, og vaska oss ut.
Det var litt vemodig, for vi trives jo så godt der, og vi kunne vel gjerne bodd der for bestandig - men vi er heldige og takknemlige for, at vi får være gjester i Bertes hus.



Berte ble født på Skrukkefyllhaugen 1854, og bodde på denne plassen fram til slutten av 1800-tallet. Da Berte og familien ville flytte tilbake hit etter noen år i Hallingdal, tok fattigkommisjonen i Søre Aurdal affære og brente ned den vesle stua. Fattigfolk var ikke velkomne noen steder.
Akkurat da som nå.



Denne stua ble satt opp på plassen i 2012, og inne i ett glassmonter står det utstilt noen gjenstander som eierne fant og tok vare på.
En fin gest.



Så var det på tide å takke for seg for denne gang.
Været var strålende, bortsett fra en kald sno, men vi hadde nå bare tenkt å rusle littegranne, vi da.



Vi kjørte inn til Nevlingen og derfra begynte vi å gå langs vannkanten.



Tassen stakkar, han er ikke særlig glad vind. Han har mista så innmari mye pels denne høsten, og han fryser lett. Men jeg får bare kle på ham, og gjøre så godt vi kan. Han lider ingen nød. Magen hans er tipp topp, og det er viktigst.



Plutselig hadde vi visst gått noen km, og Vassfarplassen lå der foran oss!
Den er nesten ikke til å kjenne igjen lengre, så vi måtte ta den i bedre øyesyn.



Det har kommet opp så mange bygninger her nå, at jeg har mista tellinga. Det kan da umulig ha vært så mange bygninger her i hine hårde dager?
Vassfarplassen var liksom kongsgården i Vassfaret, men rikdom da og nå kan ikke sammenlignes - ihvertfall ikke i ei avsidesliggende fjellbygd.

Eierne har fått tillatelse til å sette opp gamle bygninger på tuftene etter Fjellsetra også, og jeg mener å ha lest ett sted at arbeidet skulle begynne i år.
Det blir spennende å se.


Det store stabburet på Vassfarplassen er det eneste som står att av det opprinnelige tunet.




Det vart satt opp av Gamle-Gudbrand i 1846, da var han 24 år. Han var en arbeidsom, men stri person.
Det skal være han som går att på garden 😉



Vi fulgte vegen over Skjerberget tilbake.



Det er alltid noe å kvile øynene på her, en får ro i sjela.



Jaja, Tove - vi hadde virkelig noen fine dager.
Vi lengta jo tilbake straks vi dro derfra!
Derfor vart gleden stor da jeg fikk vaktlista, og vi fant ut at vi kunne stikke avgårde igjen ganske snart.
På gjensyn, kjære du!



Bjørn hadde stelt heime, og sørga for at katter og kaniner hadde greid seg utmerket under mitt fravær. Fillip hadde akkurat gravd seg ut da jeg ankom, men han er en lettlurt liten fyr, og det gikk lett å få lokka ham på plass igjen.



Vesle-Fjerten hadde vokst mye på tre dager, syns jeg - og jeg er neimen ikke sikker på om han kjente meg igjen.

Det var igrunn ikke så værst å komme heim heller.



På stueveggen henger maleriet av stabburet på Vassfarplassen.
Jeg malte det for godt og vel tjue år siden, og det gir meg fremdeles følelsen av det som var. Litt av den mystikken som dessverre er i ferd med å forsvinne.
Men det er fremdeles mulig å finne den noen steder,
Vassfaret har ikke mista all sin magi.

1 kommentar:

  1. For noen bursdagsfeiringsdager du har hatt, det kunne vel ikke vært gjort bedre? Dere er rå, begge to!

    SvarSlett