Skogshødn

Søndag 30.august var siste arbeidsdag før ferien 😊

Dette fine bildet fikk jeg av nabo'n den dagen.
Da regna det som vanlig, men ei fin regnbue over huset vårt ga meg håp om mere sol og gode dager.

Skogshødn

Yr lovde knallvær, så jeg pakka sekken og kjørte til Hemsedal så fort jeg kunne på feriens første dag.



Egentlig hadde jeg tenkt å gå ett helt anna sted, men jeg ombestemte meg mens jeg kjørte oppover dalen.
Det var jo ett uvanlig fint vær - og da ville jeg gå på ett uvanlig fint fjell
på en ny og spennende sti!

Skogshornstigen ble fullført i fjor. 
Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan det ville føles å gå i slike steintrapper.

Stien er selvfølgelig ikke steinsatt hele vegen, bare i de mest utsatte områdene. Det går tusenvis av mennesker her i løpet av året, og slitasjen på fjellet har vært enorm. Jeg har gått her tre ganger tidligere, og mintes at den første delen av stien gikk nedi djupe grøfter - som ble verre for hvert år pga vann og menneskeføtter.



Naturen her kan ta pusten fra en!
...

Jeg gikk bare og venta på at jeg skulle gå meg varm og at dette skulle bli en trivelig tur - men istedet gikk jeg fullstendig tom!
Jeg var rett og slett dødsliten etter to-tre km, og det før den bratteste kneika begynte...
Tilslutt måtte jeg sette meg rett ned i steinrøysa, og gumle i meg en Bromma-vaffel.
Åh hildrande du, det gjorde godt.

Så kunne vi fortsette 😅



Men fort gikk det ikke!
Min eneste glede underveis, var at Tølle holdt kjeft når vi møtte folk.
...mulig han ikke ville vekke oppmerksomhet fordi han skjemtes av mor si 😂



Dessuten var det litt "oppløftende" å holde noenlunde følge med paret foran oss.
(Den som studerer bildet, kan se to bittesmå mennesker øverst i stien...)



Så kom vi omsider til den øverste og fineste rasteplassen.
 (vi hadde tatt mange, mange kvilepauser allerede)



Herremingud for en utsikt - og for ett arbeid disse sherpaene hadde utført!



Etter ei lang pustepause - var det "full rulle" videre opp.
Dvs. tre steg fram og to tilbake...

Helt topp med to trekkhunder!
 Og endelig begynte det å flate ut, og vi kunne skimte korset på toppen.

Målet nådd!



Korset øverst på Skogshødn ble satt opp rundt 1880.
Under 2.verdenskrig ble ett nytt reist, med inskripsjonen "Gud signe kongen og fedrelandet" og Kong Håkon 7. monogram. Korset ble fornya i 1980, og da ble Olav den 5.s monogram tilføyd.
(fritt etter Wikipedia)



Vi slo oss ned i ei lun grop, og endelig kom nista fram.
Brommabaguetten min, og noe godt til Tølle og Tassen.



De fikk attpåtil snø til dessert.



Etter å ha holdt vakt en halvtimes tid, tok Tølle seg en liten blund i steinrøysa - enda ingen av dem egentlig virka slitne. Det var visst mest jeg som trengte ei lang kvil.



Da vi blei aleine på toppen, måtte jeg fram med kamera igjen 😅


Så greide jeg å få til en selfie her også.



Utsikt i retning Valdres og Jotunheimen.
Joda, det er nok av fjell i Norge!

Så var vi klare for å begynne på nedturen 😅


STEIN - STEIN - STEIN


Det finns oppkommer av vann i fjellet, og det smakte utrolig godt.



Tenk at det går an å gå her når en ser bildene...

Jeg som ikke liker å gå i steinrøys... vel, det er noe magisk med dette fjellet.



Gutta likte seg kjempegodt for her hadde de skikkelig oversikt!

Ca 200 m trapp i det bratteste partiet

Sola gikk ned bak oss, men lufta var fremdeles varm og det var knapt ett vindpust.



For en ufattelig fin dag! Det gjorde liksom ingenting at det skya til etterhvert 😉



Fjellet har bare såvidt begynt å gnistre.
Noen kuldenetter til nå, så.



Vann. Friskt og kaldt og godt.


En laaaaang Tølle...



Her var disse veltilpassede trappetrinna igjen.

Og solide renner sto klare til å ta i mot viltre små fjellbekker, når enn de måtte komme.

Turen var så og si over.
Vi hadde greid det - og jeg var bare sååååå fornøyd.



Det var selvfølgelig ingen andre på parkeringsplassen da vi kom dit😅



Hundene hoppa velvillig inn i bilen, og så satte vi kursen heimover.



Men jeg måtte stoppe og gå ut av bilen noen ganger, for å se meg tilbake.
💓