Vassfargleder - Treknatten

Vi var unormalt tidlig på'n tirsdagsmorgen...

Bilen var klappet og klar for avreise før 8.30, så Tølle og Tassen skjønte ikke stort da vi dro avsted mot Valdres.

Etterhvert kunne vi se dagens mål; Treknatten

Klokka 10.00 møtte vi Tove i Hedalen ved avkjøringa til Østre Vidalsvei. Vi betalte bombillet og sammen fortsatte vi noen km innover bomvegen.
Vi skulle etterhvert ta en skogsbilveg mot venstre, som det sto i "bokji". Den bommen sto åpen, men pingler som vi er, turde vi ikke anna enn å parkere der.
 Så begynte vi å labbe oppover. 

Vi fortsatte til vegen ende, og da den endte - fant vi en sti å fortsette på.
Ja, og dette må jeg fortelle; da vi hadde fulgt veien litt over halvveis oppi lia - møtte vi en slags gravemaskin. Takk og pris for at vi kom gående, ellers hadde det blitt rimelig flaut og uhorvelig trangt om saligheta oppi der!



Stien førte oss til fram til Villa Branokk.



Der slo vi oss ned på verandaen og unte oss ei god kvil.



Vi hadde studert boka Turgleder i Vassfaret på forhånd, og visste derfor at det skulle finnes spor etter flere gamle setre i området.
Vi fant flere tufter etter de såkalte Lindelisetrene. De lå tørt og fint, og vi kunne nesten se for oss hvor idyllisk det må ha sett ut her engang.

Nesten alt har gått tilbake til naturen, og gitt næring til ny skog og nye planter.

Men utsikten opp på Treknatten kunne fremdeles skimtes gjennom bjørkeskogen.

Og rett som det var, fant vi jammen en blåmerka sti opp gjennom Valdresdalen.



Da den blå pila pekte opp mot fjellet, ble vi overlatt til oss sjøl igjen.

Vi har da gått i bratte bakker før og greid oss bra, vi!

Utsikten blei bedre og bedre.



Vi satte kurs mot den ytterste knatten, den på 1058 m...



Der fant vi dagens første geocache, og Tølle var gladest av alle 😊



En liten varde, men utsikten var mektig imponerende mot Vassfaret og Manfjellet, Hedalen og Vidalen...



Tove ser innover mot Vidalen, mens gutta sjekker andre spor.



Vidalen og Storrustefjell

Treknatten består som navnet sier, av tre knatter - og vi gikk fra knatt til knatt.

Det blåste temmelig kvasst, og vi måtte leite litt for å finne ett sted det var sånn noenlunde lunt. Vinden kom liksom fra alle kanter.



Mat og kos er den viktigste del av en tur!



Jada, jeg hadde selvfølgelig med mat til Tølle og Tassen, men det tok bare urimelig lang tid å få fordelt den, syns de!

De spiste forøvrig store mengde bær underveis! Fjellet var overstrødd med både blåbær og krekling.

Etter godt med mat og drikke, og nytt pågangsmot - var vi på vei mot den høgeste av Treknattene.

Tove og Tølle fant en vei til toppen, mens jeg rota rundt og dreiv med mitt...

Jeg fant cachen jeg lette etter!
Her hadde nemlig Tove vært på en lang cache-tur ett par-tre uker tidligere...

Det hadde muligens vært flere oppå her siden den tid, for dette er ett fint turmål med merka sti fra Gjøranfisen og Vikerfjell-området.
Det dukka faktisk opp et par mens vi satt i ly litt lengre ned.

Vi måtte ta ett gruppebilde før vi blåste ned!

Vi fant oss en noenlunde lun krok nedi fjellsida. Det var deilig å komme unna vinden for ei lita stund.

Vi kunne egentlig ikke klage på været, det regna jo ikke engang!
Dessuten hadde fargene begynt å komme.
...men vi savna de varme solstrålene som Yr hadde lovd oss likevel...

Det er ofte vanskeligere å gå ned enn opp, men vi greide det denne gangen også.
Det er bare om å gjøre å ta det med ro.

Utsikt mot Sperillen, åsene på Hadeland, Toten og Ringerike...



Men vi skulle bare ned i Valdresdalen, vi da.

Og da vi kom ned -


- måtte vi jaggu gå opp igjen!



Vi hadde glemt en cache oppi fjellsida!!!

 🙈🙉🙈🙊🙈

Men, de som leiter, de finner.



Vi blei enige om å følge den blåmerka stien for å se hvor den førte oss.
Vi hadde en viss formening om å spare noen km, og kanskje finne noen flere gamle setre på vår vei.


Tja, vet ikke hva vi skal kalle kåken, men den sto avmerka som ett X på kartet, og nå vet vi hva det betydde.
Dessuten gikk stien i strak retning ned på den vegen vi hadde gått tidligere på dagen, så vi var veldig fornøyde med dagens innsats.



Fossetra var ikke stort å skryte av, men den er avmerka på kartet den å.



Det hadde vært en fin dag, og en fin tur.



Da vi kjørte innover mot Vassfaret, skinte sola så varmt og fint på Treknatta.



Endelig kunne vi flytte inn på Skrukkefyllhaugen igjen!

Det var nesten nøyaktig tre år siden sist vi camperte der, og forventningene var skyhøye. Samtidig var jeg livredd for å bli skuffa, for vi hadde hatt det så innmari bra forrige gang - og mye har skjedd på Skrukkefyllhaugen siden da.




Kvelden kom og roen senka seg.
Åhhhh, så deilig å være til.

GOD HELG!