Etter ei god natts søvn - hasta det ikke med å stå opp...
Feriemodus, vet du.
Og regnvær.
Feriemodus, vet du.
Og regnvær.
Men etter å ha fått fyr i ovnen, hadde Tølle og jeg ett par nødvendige ærend. Det er veldig kjekt at Skrukkefyllhaugen har blitt inngjerda og at utedassen er plassert på utsida. Det er ikke til å komme ifra, at det er kjekt å være uten hund enkelte stunder.
Men når det er sagt, så savna vi Barfi disse dagene.
Ho er i fin form men begynner å dra på åra, og Tove tenkte at det kanskje ville bli litt voldsomt for henne med ett par lange turer på rappen. Barfi hadde såvisst heller ikke tenkt å bli med, da ho så at Tove pakka sekken(e) denne gangen.
Lapphunder er noe for seg sjøl 💓
Tove smilte som ei sol, da vi oppfatta at regnet var i ferd med å gi seg.
Vi smurte ei dugelig niste og kokte vann til både kaffe, te og sjokolade,
og etter inntak av en solid frokost, var vi klar for nye høyder...
Tåka lå tjukk over Hestehøgda da vi kjørte utover.
Men smarte som vi er, parkerte vi en bil i hver ende av dagens planlagte tur,
og stolte blindt på Yr...
RUGGSTIEN
Himmelen ble blåere og blåere...
...og vi gikk oppover og oppover.
Først ca 1,5 km skogsveg - før stien overtar...
...og det blir brattere og brattere...
"Han åt seg overmett. Etterpå hogg han tak i den vesle snøbrustne bjørka jevnsides, reiv den opp med rota og hivde den til sides. Var borti bekken og drakk, gikk attende til søya, og la seg til å fordøye.
Fra den dagen blei han slagbjønn.
En ustyrlig villskap grodde opp i han."
Vi var fint nødt til å ta oss mange kvilepauser, sjøl om ikke Barfi var med.
Disse postene står laglig plassert i Ruggstien, og ga oss noe å tenke på.
Det var liksom ikke tid til å snakke stort.
"Nattestilla ble brutt. Villdyret stanset og spisset ørene. Det var da Rugg skreik.
-Uhu-hu! - uhu-hu! - uhu-hu!
Men skrikene stakk ikke av fra nattensteningen i øydemarka. De var ensomme som skogen er, og hensynsløse som naturen lov".
Tørk litt svette og så er det på'n igjen.
Helt frivillig.
Tølle og Tassen syns dette er toppen av lykke.
Og jeg fryder meg over å se den fine gammelskogen!
Tove ser det ikke helt på samme måte som meg, merkelig nok, men så er jeg vel litt mer "romantisk" av meg.
Vi gleder oss begge over å studere fjella på andre sida - vi nærmer oss toppen.
"Asle var skråsikker da han sa;
- No søv'n siste natte.
Dette var Ruggs siste dag; en dag sist i mai,
en gyllen dag mellom to kjølige, døsige netter.
Det var akkurat femvekersdagen sia Asle tok til å jage ham".
 |
| Var det blåbær de åt? Eller krekling?? |
Gutta åt som villmenn - de åt i alle retninger.
Det var lunt ved Østre Storbekken, men vi skulle lengre.
Tove ba til de høyere makter, og ble bønnhørt
- ihvertfall for ei stund!
Vinden blåste bort alle skyene og himmelen ble sannelig blå igjen.
Vi var framme ved stiens slutt.
Her ble slagbjørnen Rugg skutt den 13.mai 1908 av Steinar Steinarson Ormerud.
Rugg var ikke den samme bjørnen som angrep gjetergutten fra Flå, men han var en diger bamse som måtte ofre livet for ei lita binnes skyld. Ikke vet jeg om Rugg var slagbjørn heller, men jakten på ham har blitt udødeliggjort gjennom Fønhus beretning i "Der vildmarken suser".
Han har så avgjort fortjent denne minnesteinen,
...han som var større enn bjønner flest, og hadde villmarkas farger i pelsen; den var mørk som seinvoksen fjellskog, som en vass-siklende bergvegg...
Vi tok oss dagens første matkvil her, hvor det var noenlunde lunt og godt å sitte.
For vi hadde ingen planer om å snu.
Vi skulle gå over Hestehøgda, vi - hvor utsikten bare kan beskrives som fantastisk!
Og noen MÅ stadig bevege seg utpå kantene for å se litt mer.
Tølle blir helt fortvila når Tove blir som en liten strek!
Her er det lett å gå, og sjøl om Ruggstien er slutt - fortsetter det en merka sti videre langs kanten.
Sola skinte på oss, mens regntunge skyer hang over hallingfjell.
Høstfargene...
Blir du med på leiken - må du tåle sleiken 😅
Så forsvant Tove utover kanten igjen...
Å huttetu, jeg sa ifra - vi kommer ikke og redder deg!
Tove er litt sånn gær'n, ho - hvem skulle trudd det om henne?!?
På neste tur skal jeg ta henne i bånd også. Trur eg.
Ho var stadig utpå kanten, og ho har noen litt ekle bilder i blogginnlegget sitt..
http://lapp-is.blogspot.com/2020/09/hestehgda-miniferie-i-vassfaret-del-2.html
 |
| foto Tove Nordheim |
Det var godt å komme ned på andre sida av Hestehøgda. Det var ikke akkurat vindstille der heller, men så lenge vi var i bevegelse, fraus vi ikke.
Her var det ingen sti. Stien vi hadde vært inne på, svingte seg innover Manfjellet, men vi tok sikte på å komme ned til Hangen.
Spennende skyer, men vi fikk ikke en regndråpe på oss!
Litt før jeg hadde tenkt, kom vi innpå en sti som førte oss ned fra fjellet.
Hvorfor ikke prøve den, så lenge den gikk i riktig retning?
Stien var merka og rydda i seinere tid, men den sto ikke på kartet.
Men at dette var en gammel og velbrukt sti, var lett å se.
Og rett som det var - sto vi rett ovafor Nedre Hangen
Og akkurat da kom de første regndråpene!
Du snakker om flaks.
Vi kunne sitte i Hangen seter, lunt og tørt, og spise nista vår.
Det tok ikke lange tida, før regnskura forsvant i det blå.
Hangen, ei av de aller fineste Vassfarsetrene.
- med ei utsikt som kan ta pusten fra en!
Vi måtte stikke oppom den andre setra også, når vi først var i nabolaget.
Det går en fin sti mellom de to setrene, og midt mellom dem - går stien opp til Sæterknatten og Storaustetjern.
Hm, vi har vel ikke vært på Sæterknatten, har vi vel?
Det begynner å bli noen år siden jeg var her oppe for første gang også.
Det var visst i 2013!
https://nallenatten.blogspot.com/2013/10/hangen-seter.html
Det har ikke skjedd store forandringer her oppe siden da, ser jeg.
Nyehusa har fått maling, og det var det.
Sørgelig at alt er tapt, nå som det går vei hit opp og all ting.
Tenke seg til hvordan de sleit her oppe og holdt alt i orden for hundre år sida.
Det har kommet opp nye hus ved Nedre Hangen også, men det ser ut til at gamlesetra blir tatt vare på ihvertfall. Og takk for det.
Det var på tide å komme seg ned igjen, og Tassen var snar til å finne stien.
Vi tok en avstikker bortom ett X på kartet, men den løa jeg så da vi gikk opp her for sju år sida, gikk vi visst forbi denne gangen.
Stien var ikke like lett å følge nedover her, men jaggu hadde ett gravemaskin-monster greid å ta seg fram her også .
Vi kom ned, mens sola skinte på Hestehøgda.
For en kjempefin tur det hadde vært!
For en kjempefin tur det hadde vært!
Jeg tipper den stien vi kom på, hadde fortsatt opp til Langtjernet.
Det der må jeg finne ut av 😉
Det var godt å komma heim den kvelden 💓
Jeg måtte ta en liten tur ned til Skrukkefylla før sola forsvant.
Det føltes som om vi hadde Vassfaret for oss sjøl.
Det var så stille og fredfullt!
 |
| Skrukkefylla. |
Tølle sovna ratt vi kom inn døra.
Og der lå han, helt til han fikk kveldsmaten servert.
Tove og jeg koste oss med småmat og lefsekling.
Vi kunne vel ikke ha det bedre!?!
Men Tove hadde noe på lur, ho.
Det er bare det at nå har det blitt så seint, at jeg får skrive om det en annen dag.
I morgen, kanskje 😉
For en tur vi hadde :) Jeg vil tilbake!
SvarSlett