Sol og regn og vice versa

Tove og jeg hadde tenkt å gå Aurlandsdalen i høst.

Værgudene satte en stopper for det, men vi var ikke trøstesløse.
 Det føles alltid bra å finne en geocache, og på nesten umerkelig vis havna vi dermed på Smylistølan i Gol i stedet.
Men sekken var pakka for fjelltur denne fredagen, så Smylistølan viste seg ganske snart å være feil sted, sjøl om vi fant cachen - og sjøl om utsikten til Hemsedalsfjella var fin herfra.

Etter forskjellige omveier, og noen geocacher til - endte vi opp her.

Det var like flatt som Golsfjellet, og utsikten mot Hemsedalsfjell var nesten den samme.
Men nå var vi i Ål. Rettere sagt Søre Opheimstølan.

Vi fant stien som forklart i cachebeskrivelsen, og la vei over fjell og myr...



Da Tove og jeg krabba rundt på leit etter den første cachen på Stuvesethovda rundt,
visste geo-doggsa utmerket godt hva som foregikk - men det var lite hjelp å få.



Men vi fant den selvfølgelig 😉



Himmelen var utrygg, men vi stolte på Yr og var ved godt mot.



Full fart mot neste høydepunkt.

Det blåste litt surt på Stuvesethovda.

Vi fant cachen, men det frista ikke å slå seg ned.

Det var vått, og våtere skulle det bli 😅



Tove forbarma seg over Tølle da vi kryssa bekken for andre gang.



Nå kunne vi valgt å gjøre en større runde ut av turen, og det hadde vi helt sikkert gjort om været hadde vært bedre.



Men da den fjerde og siste cachen var signert, begynte det å regne mer og mer,
og vi skyndte oss tilbake til bilen.
Der satt vi med varmeapparat på full guffe, og koste oss med Brommabaguett og varmt drikke.


Kjedelig med slikt ferievær, altså.
Og jeg som gikk i joggesko attpåtil, men det er en annen historie...



Det var litt bedre vær på lørdag, sa Yr.
Men siden det skulle blåse endel, valgte vi å gå en skogstur langs ukjente stier.



Vi gikk først fra Veneli til Lushøl i Liemarka. Akkurat den stien har jeg gått før, men den var neimen ikke lett å finne likevel.



Der tok vi dagens første matpause, da sola titta fram.



Tove og Barfi er vel to fine turkamerater 💓

Stien var ikke lett å finne, men vi fulgte kartet så godt det lot seg gjøre.

   

Noen steder mente jeg det var best å snu, men da sa Tove;
neida - det går nok 😅



Og det gikk.



Da vi kom fram til Krokset-tjernan, fant vi en tydelig og godt tråkka sti.



På Tjernsetfjellet var det en liten topp med en varde på, så da måtte vi oppom der såklart.



Høsten er vakker uansett vær!



Vi sto på toppen og speida omkring. Vi så at det regna fælt mange steder, og selvfølgelig nærma det seg våre trakter...



Men denne dagen var vi skodd for det meste, og vi hadde god tid, vi!







Bakom Urdelivatnet ligger Urdelie.
Den plassen hadde jeg aldri sett før, men nærmere enn dette kom vi ikke.



Det begynte å regne forskrekkelig, og vi var frekke nok til å søke under tak mens det værste sto på.



Stien gikk videre langs Tjernset-tjernan, enda den ikke er avtegna på kartet. Vi hadde tatt en råsjans der og hadde flaks, men det er jo ikke så uvanlig at det er ett tråkk langs vatna.



Innen vi kom fram til Tjernset, hadde vi blitt nødt til å kle oss om 😅



Der blei vi stående inntil seterveggen, mens vi venta på at regnet skulle gi seg.



Vi begynte å bli sultne, må vite!
Og sola titta fram igjen den, og vi slo oss ned i solveggen og åpna sekkene.



Der blei vi sittende lenge og vel, og lytte til skogens ro.
- og noen unger som var på hyttetur i nærheten. Fryktelig spennende, i Tølles ører...




Da maten var spist og termosen tømt, fortsatte vi på runden vår.



Pussig, men det var ikke ett menneske å se 😏
Vi fulgte stien rett fram til Mortetjernhaugen, og deretter gikk vi noen hundre meter opp til der bilen sto parkert...


- like ved Veneli.
Og forresten, vi hadde ikke spist opp kanelsnurrene, så det blei enda ei koselig kvil i sola den dagen.



Tove og Barfi dro heim etter at vi hadde kosta på oss en middag på NorKro.
De skulle jobbe litt, før de starter på ferie.

Jeg har heldigvis enda ei uke med ferie, og nå er sekken(e) pakka og klare for noen dager i Vassfaret, sammen med ... Tove og Barfi 😊

Hej då!