Fra Bjørke - til Storaustetjern

Ikke før Vassfar-ferien var over, så var jeg der igjen. Man må jo benytte anledningen når man har helgefri, og værmeldingen ser til de grader lovende ut!
 Det samme tenkte Tove, vi er enige om det meste, vi to 😊
Skrukkefyllhaugen var opptatt, men Bjørke viste seg å være ledig denne helga.
 Da jeg "kom til å nevne" dette for Petter, kunne han ikke motstå tilbudet.
Vi kunne saktens trenge en mann denne gangen, for det sies at det spøker på Bjørke...

Vi fikk klarsignal fra Vassfaropplevelser.no, og var velkomne til å leie Bjørke. Spøkelsene som tusla rundt der om natta, trengte vi ikke å bry oss om. Da Tove fikk bekreftelse på det, ønska ho å reise med en gang...
 Og slik vart det.
Ho ankom Bjørke tidlig torsdagsmorgen, og la ut på tur til Veslefjell omtrent med det samme.
Slike fine høstdager er luksus, og ho veit å sette pris på det!
Natta hadde gått fint den å, og da jeg kom til Bjørke fredag formiddag, satt Tove ute i solveggen med strikketøyet i fanget.
Barfi følte seg også hjemme, og tok vel imot oss.
Men de var nok begge spente på hva de hadde i vente 😅

Doffen og Petter svingte opp i gården ett par timer etter skjema.
Barfi viste Doffen hvor skapet skulle stå, og før "flyttelasset" var pakka ut, la vi i vei oppover mot Hansesprang.
Turboteamet fra Ville Østen koste seg i de bratte bakkene, for akkurat dette hadde de drømt om lenge!

Tove og jeg tok oss litt bedre tid. Eller fordelte kreftene, kan man si.



Vi beundra den vesle Juvbekken som lå laaangt nedi juvet.



Her kunne man spart seg for blåmerkinga.
Stien er like brei som rv 7.

Sarpingene var forsvunnet, men vi ante fred og ingen fare - de kunne ikke ta feil av veien her.

Vi nådde dem igjen i første kryss, der de sto pent og pyntelig og venta.



Tove og jeg hadde en plan for dagen, men om vi ville rekke alt, var vi ikke sikre på. Derfor var det best å gå bortom Hansesprang først som sist, og Nilsen smilte og sa ja til alt vi sa.

Fjøset på Hansesprang står der enda. Men det synker litt sammen år for år.
Det er dette fjøset, den tragiske historien om Anna, og den fenomenale utsikten
 som gjør den gamle setra så spesiell.



Det står jo noen nyere bygninger på vollen også, og det er ett perfekt sted å sette seg ned og ta en pust i bakken.



Vi slo oss ned på hver vår plass, og tok en liten sjokoladekake-bit.
Det er kanskje ikke så merkelig at jeg la på meg to kilo i ferien...



Utsikten og fjøset blei beundra fra alle kanter, før vi takka for oss og fortsatte videre.

Vi gikk tilbake på stien, og fulgte den ett stykke før vi kom oss over Juvbekken.
Tove skulle bare finne en cache 😆

Petter hadde ikke vært med på slik "cache-bushing" før, men han humpa trofast etter oss
- over våte myrer og gjennom tette kratt.


Tove fant det ho lette etter - Petter spurte ikke engang hva det var 😅



Han satt og holdt Barfi med selskap.

Cachen er plassert ved en stor ansamling containere som stammer fra slipplassen "N for Nobody", som ble benyttet av Base Elg den siste krigsvinteren.



Slipplassen var oppe ved Storaustetjern, en snau km lengre opp. Da containerene var tømt for våpen og utstyr, ble de dratt ned hit og gjemt.
Stedet er ett viktig krigsminne, og ingenting skal fjernes, flyttes eller ødelegges.
Det er rart å se slikt.



Det er en slik merkelig skog i dette området. Steinete og myrlendt, og bjørkeleggene er svarte av lav.
Men høstfargene var så absolutt til stede.



Vi gikk litt lengre, før vi satte oss ned igjen.



Vi måtte jo ta oss tid til å spise roastbiff-baguettene fra Bromma!



Alle sammen fikk seg en matbit -



- og de firbeinte tok seg en blund.






Barfi, den vakre Fjelldronninga vår



Etter å ha fått i oss rikelig med mat og drikke, var vi klare for å gå enda litt lengre.



Vi kom opp på snaufjellet, og kryssa bekken på ett egna sted.



Og så var vi oppe ved Storaustetjern.

Det var omtrent på dagen fem år siden sist 💓

Himmelen var like blå som sist, men det var bølger på vatnet.

Vi vart enige om å droppe Sæterknatten.
 Det var allerede langt på dag, og vinden var småsur..

Men kanskje vi kunne bestige den nærmeste toppen??



Fjellsida var mye lengre enn først antatt, så vi holdt varmen 😂

Utsikten over Storaustetjern var upåklagelig.

Vi var på topp 😎

Hundene fikk lønn for strevet, og bilder blei tatt i øst og vest,



- og opp og ned -



Utrolige høstfarger -



og en og en halv lundehund på sten...



Jeg kunne leve på minner og bilder fra denne høsten langt utover vinteren...



Tenk så heldige vi er som får oppleve slikt!



Lundehundene fikk springe fritt omkring oppå fjellet ei lita stund, og de var fra seg av begeistring.



Da vi kom ned på stien igjen, var det mye å snuse på.
Det er kjempestas det også.



Vi gikk fort forbi Hansesprang, og fant veien som førte ned i dalen. Det hadde ikke vært så koselig å gå nedover stien om vi ble innhenta av mørket.
Veien var lang og bratt, men vi kom ihvertfall trygt ned.



Vi har igrunn god trening på det med å komme oss heim rett før det blir mørkt.



Vi har fått trening på pølsebål også, og ingenting smaker vel så godt som ei passelig svart grillpølse?



Jooo, bål-vaflene til Tove. Disse varme, søte, deilige vaflene 😋



Ps. Vi hørte stadig noe som tusla omkring i skyggene,
men det var bare Tassen i lapphundklær  💓