At Kristin og jeg skulle greie å finne en felles ledig dag, er ingen selvfølge
- for Kristin Devor farter land og strand rundt med kameraet sitt både sommer og vinter.
Men den som venter på noe godt...
😌
Denne motorsykkelen var det første vi møtte nede ved grinda til øvre Løkji. Det er endel folk som går den gamle stølsvegen opp til Løkjistølan, så vi tenkte det var en vanlig turist som hadde tatt beina fatt.
Øvre Løkji er en av de eldste gårdene i Hemsedal. Bygningene skriver seg fra mellom 1642 og 1876. Tunet med hus og innbo gir ett godt eksempel på hvordan det var på en gård i Hemsedal på 1600-1700 tallet og opp imot vår tid. Svein Løkji var den siste bonden, han bodde her til sin død på 50-tallet, mener jeg å ha lest ett sted. Kulturlandskapet som hører gården til, har stått uendra gjennom århundrer. Steingjerder og rydningsrøyser er freda, og forteller om slitet folk har hatt her i den bratte, karrige lia.
I hele sommer har Kristin stått for fotoutstillingen her på øvre Løkji, bygdetunet i Hemsedal.
Nå som fellesferien er over og skolene har begynt, stenger de fleste turistattraksjonene for sesongen. Hennes fars bilder henger her fortsatt - og de hadde jeg veldig lyst til å se.
Utstillingen het;
Tilbakeblikk; sett gjennom Per Devors kamera
Kristin slapp meg inn i det gamle fjøset, der de gamle fotografiene hang på rekke og rad.
Nydelig lys og intense farger fylte fjøset, og jeg kunne beundre bildene mens Kristin fortalte historien bak hvert eneste ett.
Slike fargebilder fra 50-tallet er ikke hverdagskost, og svart-hvitt bildene var utrolig detaljrike og kunne egentlig fortelle sin egen historie uten ord.
Synd for alle som ikke har kjent sin besøkelsestid, for dette var virkelig spesielt.
Jeg var helt betatt.
Findus lurte på hvor kuene var 😍
Vi ble avbrutt av lundehund-alarmen da "den tyske motorsyklisten" plutselig sto i tunet.
Karen presenterte seg som Helge Myrheim, og det viste seg fort at han var norskere enn de fleste.
Han fulgte velvillig med inn i fjøset, og vi tok gladelig bildene i øyesyn enda en gang.
 |
| foto; Kristin Devor |
Det ble ett møte litt utenom det vanlige denne dagen.
Vi ble stående ute på tunet mens praten gikk om norske dialekter, kulturhistorie og tradisjoner.
Helge Myrheim fra Skrautvål er museumshåndverker, spellemann og multikunstner,
han var rett og slett en bevaringsverdig kulturskatt.
Akkurat som lundehundene..
Ingen tvil om at de passer inn i disse omgivelsene.
Da vi skulle til å gå, ville jeg bare ta en liten titt inn i det småruta stuguglaset.
Jeg hadde ikke vært her på mange år...
Da var ikke Helge sein om å spørre om vi ville bli med inn og se, og det var jo umulig å takke nei!
Stua var enkelt møblert, delvis fordi det dessverre hadde vært tjuvepakk på visitt for noen år siden.
Men legg merke til det vakre gulvet. Nedslitt, men ikke utslitt, selv etter 300 år….
 |
| foto; Kristin Devor |
Helge slo seg ned på slagbenken som sto attmed grua. Det var mannen på rett plass!
(og ikke minst, rett fotograf)
 |
| foto; Kristin Devor |
Ett par velbrukte sko, sto laglig plassert mellom senga og spisebordet
 |
| foto; Kristin Devor |
Jesusbildet hang over senge-enden. Vi la spesielt merke til den forseggjorte bilderamma
Spisebestikket hass Svein, satt kjekt plassert på bjelken over bordet
 |
| foto; Kristin Devor |
Døra sto på gløtt inn til to mindre rom. Det lyse rommet var fylt med en stor, staselig vevstol.
Det var vel han Helge som mente at nå hadde det passa seg med rømmegraut.
Ja det hadde utvilsomt smakt godt, nå som vi hadde forstyrra ham så lenge i arbeidet.
Det var på tide å takke for seg, og innen vi kom ut av døra,
var vi enige om å stikke nedom Kiwi og kjøpe med oss noe godt 😋
 |
| foto; Kristin Devor |
Stallen
 |
| foto; Kristin Devor |
Det ble sagt, at dersom de kunne levd av utsikten på Øvre Løkji, så hadde de vassa i rikdom.
Men det var nok forholdsvis godt stelt med folket på denne gården, i forhold til mange andre gårder i fjellbygda
Dette var en regntung og grå dag i august - som gjorde underverk for kropp og sjel!
Vi smilte fra øre til øre begge to, da vi dro fra Ulsåk
Så kjørte vi innover i Helsinglia der Kristin bor. Forbi gamle setre, og nye, "flotte" hytter
Tølle, Findus og Tassen spiste opp maten til Fryd, og til dessert fikk de jammen servert hvalkjøtt.
😂
Og vi åt og åt, til vi var sprekkeferdige.
En kan ikke leve lavkarbo hvert eneste sekund, for ingenting er så godt som rømmegraut!
 |
| Tassen, Fryd, Findus og Tølle |
Tusen takk for en uforglemmelig fin dag 💓
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar