onsdag 28. oktober 2020

Stolpejakta i Nesbyen

Jeg tok ett skippertak forrige uke.


Fridagene burde vel blitt brukt i heimen, for det er ikke til å komme fra at husarbeid blir grovt forsømt. Og etter fem arbeidsdager, hadde jeg mye å ta igjen...



Stakkars Tølle og Tassen.
Som ikke hadde fått en skikkelig tur på mange dager!



Stien opp til Bjødnaskaret er skrekkelig lang og skrekkelig bratt, syns jeg.
Men midt i blinken for mine to firbeinte bestevenner



Så jeg lot støvdottene ligge i fred, med god samvittighet.



Og rett som det var, så satt vi ved stolpen i Bjødnaskaret 😀


Jeg hadde begynt å leike med tanken om å kanskje rekke å plukke med meg alle de 30 stolpene, men isåfall hasta det...



Dette var den 6. 😅


Så vi hasta nedover lia igjen. 
Jammen er det kjekt med nedoverbakker.



Men unnarennet i Storetoppen er så bratt at jeg nesten ikke vågde meg ned der, men det gikk med ett nødskrik - etter at Stolpen var besøkt...



Etter å ha registrert Stolpe nr 12 - Bekk, 
bestemte jeg meg for å gå gamlevegen til Espeset.






Vi tok oss tid til en liten stopp ved Kvilarsteinen. Den var riktig god å sitte på.
Etter at vi hadde besøkt Stolpen ved Kraftlinja, fant vi ut vi kunne fortsette videre oppover bare for turens skyld. 


 Så kom vi til en stupbratt og utrivelig plass. 
Brudeberget.

En plakat forteller om den tragiske hendelsen som fant sted her i november i 1818



Stakkars kvinnemenneske. Jeg ser henne for meg nede i ura. Ser hvordan de sleit for å få henne opp igjen, og hvor smertefull turen ned til kirka i Nes, og vielsen må ha vært. Så rideturen opp til Espeset igjen. Og bryllupsnatta.
Herregud, stakkars Guro levde i ni år etter dette, og ble mor til seks..
 For ett liv. Det ble nok ikke som ho hadde tenkt seg, nei.






Vi fortsatte å gå til vi kom opp på bygdevegen.
Jeg veit ikke om det bor folk her, men sauene gikk ihvertfall og beita i fred og fordragelighet. 



Jeg visste heller ikke hva disse gårdene het, men etter en titt på kartet, såg jeg at vi hadde gått 8 km allerede, og at det var på tide å snu.



Fjakleland var en gammel husmannsplass som blei fraflytta i 1917.
Det og mere til sto iallefall skrevet på info-skiltet som var plassert her. 
Jeg takker for slike opplysninger, og jeg liker at disse gamle stiene har blitt så godt merka!


Utsikt ned mot Nesbyen og Storetoppen.



Jeg fikk fire Stolper den mandagen, og var dermed oppe i 9.

Dagen etter la snøen seg. 
Nedbøren kom mest som slaps, og det var ganske utrivelig igrunn.



Joda, Tølle og Tassen syns det var stas. Til en viss grad.



Vi nøyde oss med å gå vesle-runden, og Stripa var med 😅



Det snødde om kvelden også. Da ble ikke Stripa med på kveldsturen.


21.oktober - flott vintervær!


Sauene på Håvardsøyne lengta heim i fjøset...




Vi parkerte i svingen nedom Paddedokk, og la iveg til fots på Mørkedokk-runden.
Dagens første Stolpe fant vi ved Triggerpunket.


Etter 500 m på brøyta veg, var det slutt på moroa 😅



Gutta byksa framover i den våte snøen, uten tanke på å gi seg.



Da vi fant Stolpen innerst ved Mørkedokktjernet, lurte jeg litt på hva som var vitsen...



Tassens genser blei full av snøklumper, så tilslutt måtte jeg ta den av ham.
Jeg behøvde heldigvis ikke være redd han skulle fryse, for han hoppa og spratt som en lykkelig, ubekymra hareunge.



Dermed gikk vi for å finne enda en Stolpe 😁



Jeg hadde snø til midt på leggen, og var igrunn glad til da vi var ferdige med denna runden.



Etterpå kjørte vi opp til Trytetjern for å gå en runde der og sanke inn en haug med Stolper
- men det var ikke brøyta parkeringsplass noen steder!
Den eneste plassen der det hadde vært mulig, var selvfølgelig opptatt. 
Jaja, det gjaldt ikke livet!
Jeg gjorde ett forsøk nede i sentrum, og fant ett par stolper der - før vi avslutta hele Stolpejakten.
14 stolper ble det alt i alt, så ikke så værst egentlig. Hadde jeg fått med med Trytetjernrunden, hadde resultatet blitt mye bedre, men pytt pytt.

Av 1753 personer registrerte deltakere - fant 142 personer alle 30! 
Det var O-gruppa i Nesbyen idrettslag i samarbeid med Nesbyen turist og Næringservice as som arrangerte Stolpejakten Nesbyen. 
Jakta foregikk fra 1.juni til 25.oktober.

Neste år skal jeg begynne jakten mye tidligere 👍

lørdag 24. oktober 2020

Kosetur til Slakollen

Det blåste en god del på søndagen også.
Siden ingen av oss liker vind, innså vi at vi ikke ville få en fjelltur denne helga.
Men Vassfaret har mye å by på, og vi måtte dit...
 Vi parkerte bilen der turstien mot Slakollen begynner, like ved Austre Godvasskard-setra.


Derfra går stien i nogenlunde rett linje, ihvertfall på kartet 😅


Stien er godt merka,
 bare man kommer seg over myrene i begynnelsen av stien.


Det blåste en god del der også, men vi hadde medvind


- og flott utsikt ned på Strøen!



Jeg syns det er veldig fint her, og Tove var enig.



Myrene var hardfrosne, og isen lå speilblank på de minste vasspyttene.



Hellsæren er ett ganske stort vatn, der var det bølger.


Vi fant oss ett fint sted der vi slo oss ned...



Vi satt så godt, at det var nesten umulig å komme seg opp igjen.



Barfi lå for seg sjøl og holdt utsikt.



Da Tølle og Tassen varsla at det kom noen, trodde vi ikke på dem.

Da det plutselig buste fram ei dame i knallrosa antrekk, måtte jeg si unnskyld til både dem og den ukjente dama!
Det er ikke ofte man treffer på folk i disse traktene.



Heldigvis tok ho det hele med ett smil. Gutta var nok mer lettskremte enn henne.
Vi veksla noen ord, før ho fortsatte mot Slakollen.



Vi pakka sammen, og la i vei oppover stien etterhvert, vi også.



Da vi nærma oss Kollen, ble vi tatt godt imot.



Denne fantastiske utsikten som jeg aldri blir mett av.
Men det blåste så forskrekkelig, så vi orka ikke å stå der lenge.



Den rosa damen tok det obligatoriske toppbilde av oss ☺️
Ingenting å si på antrekket vårt heller, vi var godt kledd for anledningen!



Vi kom oss ned fra fjellet, og søkte ly ved Slasetra.
Heldigvis var det ingen elgjegere der.



Koselig å bli kjent med nye Vassfar-travere!
Praten gikk lett og pausa blei lang.
 


Det er mobildekning der oppe, så jeg fikk sendt ei melding til Bjørn...han fikk i virkeligheten  firefem for sikkerhets skyld... spørsmålet var om han kunne hente hente oss ved demningen kl 18.
Vi venta ikke på svar, men begynte å gå nedover i god tid.



Vi tok måtte beundre beliggenheten til Nedre Slasetra denne gangen også.
Det er ett fantastisk sted de har gjenskapt her.



Varme og gyldne tømmervegger i kveldssol. 



Stien nedover var nesten tørr, men en måtte vokte seg vel for glatte, islagte steiner.



Fine, fine Vassfarskogen ❤️
Jeg vil helst gå omkring her hver dag....



Turen endte nok en gang nede ved demningen ved mørkets frembrudd..



Bjørn var på plass han, og stilte velvillig opp både som fotograf og sjåfør.
Oppe på Orrebu serverte han grønnsaksuppa si, så da Tove og jeg kom tilbake til Bergheim utpå kveld, var vi både mette og fornøyde. 
Det hadde vært ei kjempefin helg. 
Ingen slitsomme turer denne gang, men sene kvelder med strikketøy og mimring.
Så godt å bare være til.